Gjøa, vi er over i neste fase/we’re into the next phase.

Klokka har ennå ikke rukket å bli syv om morgenen når fem personer sniker seg inn på Frammuseet. En person låser døra og en annen går kjapt inn for å slå av alarmen. Inne i museet er det nesten like mørkt som utenfor. Det er som å være med i filmen «En natt på museet», og foran oss ruver en av dinosaurene i polar sammenheng. Polarskuta «Fram» fyller den store hallen vi har kommet inn i, og den er et mektig syn. På fritiden har jeg brukt mange timer om bord og har latt meg imponere av det flotte håndverket. Når man samtidig vet at verftet til Colin Archer, hvor «Fram» er bygd aldri fikk installert elektrisk strøm er det nesten utrolig hva man har fått til. De fem personene som er inne i museet, før resten av Oslos befolkning har tenkt på å stå opp, har ikke tid til å drømme seg bort inne hos «Fram». De tar «Nordvestpassasjen» under bakken, og går over til Gjøa-bygget. Her kjenner de etter hvert hver minste lyd som avspilles i utstillingen og ikke minst har de blitt kjente med «Gjøa». I tre og en halv uke har de jobbet med å legge et styrkende skall utenpå skroget av den gamle hardangerjakta som fant veien gjennom den virkelige Nordvestpassasjen.

The time has not even reached seven o’clock in the morning when five people sneak into the Fram Museum. One person unlocks the entrance door, while another rushes in to turn off the alarm. Inside the museum, it is almost as dark as outside. It feels like playing a part in the movie “A Night at the Museum”. In front of us looms one of the dinosaurs in a polar context. The ship Fram fills the huge room we have entered. It is a powerful sight. In my spare time I have spent many hours on board the ship, and I am always impressed by the quality of the workmanship on board. When I know that Colin Archer never installed electricity in his shipyard, it is almost unbelievable that they built Fram.

Well, there is no time for the five boat builders to daydream in front of Fram. They have a job to do. Quickly they walk through the “Northwest Passage”, which brings them to the Gjøa building. As soon as they turn the electricity on, the familiar sounds and films from the exhibition start up. They have gotten to know it all by heart, now. For three and a half weeks, they have worked to add a strengthening shell on the outside of the old Hardanger sloop that found its way through the real Northwest Passage.

Skallet er lagt på som første halvdel av ishuden, og de fem som utgjør «ungdomslaget» har beveget seg inn i «Gjøa». Der har Thomas og Morten fra «gamlegutta» gjort klart til at bjelkevegeren kan stikkes ut, altså lages, og legges på. Kasper har laget en mal av bjelkevegerens fasong, slik at den vil legge seg etter kurven som er streket opp inne i båten. Fra nå av vil det ikke komme en eneste bein planke på skroget hverken innvendig og utvendig. Hver eneste planke må skjæres og høvles i fasong. Det er et tidskrevende håndverk.

The shell is part of the 3’’ thick ice sheeting, and the five people making up our “youthful team” have now completed this. Therefore they are all going to work inside of Gjøa for a while. There, Thomas and Morten of the “old boys team” have prepared the ground so that the beamshelf can be made and installed. Kasper has made a template to find the correct shape of the beamshelf, so that it will follow the drawn curve when they force it into place. From now on, every plank that will come on board will have a curve to it. Each plank must be cut and planed into shape. It is a time consuming job.

Bjelkevegeren om bord på Gjøa var originalt 4 ½’’ (11,5 cm) tykk og 9 ½’’ (25 cm) bred. Det er en rimelig heftig planke å bøye på plass når man bygger et nytt skrog. Når vi nå skal gjenoppbygge skroget innvendig har det vært utenkelig å skulle jobbe med så kraftige dimensjoner. Først og fremst er Gjøa en gammel dame, som vi må betrakte som beinskjør. Dernest har vi nesten ikke bevegelsesrom under dekk. Når Gjøa blei bygd var skroget åpent og plassen hvor bjelkevegeren skulle bøyes på var lett tilgjengelig. Når har vi dekksbjelker og dekk over oss, og bare det å få en 10 meter lang planke om bord og ned i båten er en utfordring. Derfor har vi bygd bjelkevegeren i to lag, som til sammen tilsvarer de originale målene. Vårt mål er å få Gjøa til å se likedan ut som hun gjorde, selv om alt vi gjør nødvendigvis ikke er laget på samme måte. Vi tror allikevel folk flest som kommer ned i båten vil få en autentisk opplevelse av det de ser.
The beamshelf aboard Gjøa was originally 4 ½ ” (11.5 cm) thick and 9 ½ ” (25 cm) wide. That is quite a hefty plank to bend into shape when building a new hull. As we are only rebuilding the inner hull, it is unthinkable to work with such thick planks. First and foremost, Gjøa is an older lady. They do often suffer from osteoporosis. Secondly, there is hardly room to move planks like that below deck. When Gjøa was built, the hull was open and spacious. We have to work in a hull with heavy beams and deck just above our heads, and just to get a 30 ft (10 meter) long plank on board and into the hull is a challenge. Therefore, we are making the beamshelf in two layers. Our goal is to have Gjøa look the same as she did when Roald Amundsen sailed her, even though we do not necessarily make everything the same way. We still think most people will have an authentic experience when they see her.

Framover nå vil «ungdomslaget» være opptatt med å planke opp skroget inne i båten. I de periodene hvor «gamlegutta» er på jobb vil vi dekke det utvendige skroget med planker. Jeg gleder meg allerede til å komme i gang.
From now on “the youth team” will be busy planking the inside hull of Gjøa. In the periods where “the old boys” are at work, we will cover the exterior hull with planks. I can’t wait to get started.