Smiing av rorkult til «Storeggen av Aalesund»

Av Seppe Lehembre

I 2015/2016 smidde jeg de mange beslag til bankskøyta «Storeggen av Aalesund». Dette er en replika av et Ålesundsk fiskefartøy slik de var omkring 1880 – 1890. Mine kollegaer ved Hardanger fartøyvernsenter (HFS) bygde fartøyet på en kai i Ålesund. Fartøyet er en oppskalert kopi av en modell, som tilhører Norges Fiskerimuseum i Bergen, og som ble laget av fartøybyggeren Anders M. Liaaen i Ålesund.  Modellen er så detaljert og nøyaktig laget at de aller fleste målene kunne tas direkte ut fra modellen, også til beslagene.

Min jobb startet med å smi hode på det som føltes som en uendelighet av bolter, gikk over til et hav av dekksbeslag ,riggdeler, kroker, kauser osv. «Storegutt» skøyv jeg foran meg. Det var en fryktinngytende stor og  tung smidd rorkult. I denne tida kunne jeg planlegge og konferere med andre smeder, og heldigvis er rorkulten også det siste et nybygd fartøy behøver.

Vi fikk donert et firkantet emne på 80×80 (litt kraftigere enn største tykkelse) og jeg grovregnet meg fram til en lengde på hva som behøvdes for den ferdige rorkulten. Emnet var så langt at vi hadde to forsøk til å smi det vanskelige rektangulære hullet i enden av rorkulten. Det er et kraftig øye som skulle træs over toppen av roret.

På et smedtreff hadde jeg truffet læreren av smedlinja ved Odda Videregående skole, Michal Wunderlich. Ved skolen har de større plass og mer utstyr enn vi har ved HFS, og jeg var så heldig at jeg kunne bruke smia i Odda sammen med Michal. Der har de en stor esse, kranbjelke foran maskinhammeren og alt ligger til rette for å smi tunge gjenstander.  Med meg fra HFS hadde jeg Torbjørn Lothe som håndlanger.

Hvordan det store øyet skulle lages stod vi fritt til å velge. Vi valgte å kløyve ut en spalte i emnet som vi skulle utvide. Dvs. at jernet på hver side av slissen måtte tynnes ut og formes helt til vi fikk det rektangulære hullet. Vi innkalkulerte 10 % svinn og gikk i gang. Etter 4 dagers jobbing måtte vi gi tapt. 25 % stål og alle våre krefter hadde forsvunnet og emnet hadde fått omfattende sprekkdannelser i hjørnene.  Hovedutfordringen var å få åpnet øyet, vi brukte donkraft til det, og å få kraftige nok slag på kortsidene av rektangelet i øyet. Siden rorkulten har en lang arm måtte vi gi emnet horisontale slag mot emnet når det hang over hornet. Kanskje vi skulle brukt enda tyngre slegger, eller montert en ambolt 1,5 m opp i lufta slik at vi kunne gitt emnet vertikale slag i stedet? Hvem vet.

Etter vårt første forsøk gikk vi hver til vårt. Da vi møttes på nytt valgte vi en annen strategi. Vi ville kløyve enden helt ut slik at øyet fikk en åpen kløyving med et langt og et kort bein. Det mislykkede forsøket kappet vi bort, og gikk i gang igjen. Vi varmet, banket og slo og smidde ut beina. De ble åpnet opp og tynnet og strukket slik at beina sto vinkelrett ut fra det lange emnet. Vi hadde brent ut en 50mm tykk mal som hadde samme fasong som rortoppen og punktet fast malen i hjertet av kløyvinga. Så varmet vi opp beina ved hjelp av en propanbrenner og fikk slått og bøyd dem inntil malen. Michal var med på hele denne prosessen. Nå var vi kommet så langt i arbeidet og sett at vi hadde full kontroll. Michal er en meget dyktig og erfaren smed og hadde vært til uvurderlig hjelp. Vi tok med oss det som var på god vei til å bli en rorkult og reiste hjem til Norheimsund og HFS.

I vår hjemlige smie varmet vi opp emnet i langessa og smidde ut stammen på rorkulten. Jeg begynte ved øyet og jobbet meg framover mot sjakkelfeste i den motsatte enden. Tegningen slo vi opp i full størrelse og hadde kontrollmål hver 40 cm underveis, slik at jeg kunne smi den koniske fasongen ferdig etter hvert. En ekstra utfordring på dette stadiet var at jeg veldig tidlig måtte bestemme plasseringen av sjakkelfestet. Jeg finregnet på volumet som skulle til og sammenholdt det med emnet vi hadde til rådighet. Det så snaut ut, men det holdt ganske akkurat. Etter at tre mann hadde jobbet for fullt i fem dager med emnet var det nervepirrende å se hvor mye av jernet som «brant vekk». Det endte med at vi hadde en halv centimeter ekstra gods da vi var ferdige. Marginene var på vår side denne gangen.

Erfaringer

Slike store emner krever at hver eneste handling er gjennomtenkt, planlagt og formidlet til alle involverte. En kan ikke jobbe impulsivt og plutselig finne på å reise emnet opp slik og gi noen slag der. Alle må til enhver tid kjenne sin oppgave. Samtidig må vi hele tida ha et fokus på helsa. Det er tungt for ryggen om vi løfter galt, og kan gå hardt utover skinnlegger og føtter om vi mister emnet. Samtidig var det viktig at alt gikk glatt slik at vi fikk utnyttet varmen maksimalt.

Hovedutfordring var uten tvil oppvarmingen. Å ha en esse som genererer nok varme til å få opp temperaturen fort. Her fløy tiden avgårde.  Slaggdannelse tettet luftstrømmen for oss enkelte ganger. Muligens var ikke kullet i Odda, et restparti fra smelteverket, helt egnet. Langessa mi på HFS, drevet av en Nilfisk støvsuger, fungerte utmerket til å smi ut stammen.

Stålet vi brukte NVE 36,skipsbygningsstål, skulle egne seg til smiing. Her fikk vi sprekkdannelse på uventede plasser og forbrenning på underlig vis. Jern forsvant, uten den karakteristiske herpa overflate. Var det kullet her også, eller egnet stålet seg ikke likevel?

Da vi smidde øyet og de første 30cm av stammen, var krana uunnværlig. Her var det viktig med en god bøyle for emnet å hviler i, og med en sikring slik at emnet ikke kunne skli ut når vi smidde fram og tilbake.

Tidsbruk

Emnet veide ca. 70 kg da vi gikk i gang. Å bakse rundt med det samtidig som vi jobbet med det krevde tre mann. Det er helt avgjørende å vite hvor mange mann som må til når vi anslår en pris på en jobb. Og så var det oppvarminga av emnet da. Anslå den du. Det er helt klart lett å brenne seg når en jobber så grovt for første gang!