Etter en arbeidsperiode hvor vi legger planke etter planke på skroget har vi kommet godt inn i rutinene. Det er som om arbeidet klarer seg sjøl og vi slipper å tenke på hva vi holder på med. Det er i slike stunder man har tid til å kikke framover og planlegge neste steg. Kroppen gjør et stykke arbeide, mens hodet et annet.
Det hodet mitt er i gang med å tenke på er motoren og ankerspillet til Gjøa. Motoren som Roald Amundsen satte inn i Gjøa i 1901 står i utstillingen ved Norsk Maritimt Museum, men er lovet bort til Frammuseet slik at den nå skal komme tilbake om bord. Det er virkelig flott og et steg i riktig retning. Den 13 HK store Dan petroleumsmotoren hører til om bord og før vi reiser hjem om noen måneder regner vi med at den er montert tilbake på nøyaktig samme plass som den tidligere sto. Uthugningene i kjølsvinet levner liten tvil om hvor det er.
Gjøas 13 HK Dan motor
I magasinet til Norsk Maritimt Museum finnes også Gjøas originale ankerspill. Det er tilsynelatende større enn det som står på dekket pr i dag. Det stammer fra fartøyet «Sneklokken» og bare later som om det hører til om bord i Gjøa. Det gjør det altså ikke, og snart må det forlate skuta. Sist fredag viste konservator Ove Rostrup ved NMM meg veien ned i magasinet. Der, under et bord/hyllesystem lå ankerspillet. Jeg krøyp innunder bordet jeg også og mistet nesten pusten. Her var lufta så heit og tørr og det føltes som om jeg var langt inne i Sahara. Tørr luft er god når man skal ta vare på gjenstander, men du verden. Her var det ikke levelig for meg, og heldigvis heller ikke for råtesoppen. Ankerspillet har nemlig vært utsatt for angrep, og skadet, av råtesopp. Det betyr at det ikke kan monteres om bord sånn uten videre. Det er derfor hodet mitt arbeider med en plan for hvordan vi best kan sette spillet i stand uten å ødelegge det gamle slitte uttrykket. Det blir liksom ikke det samme om vi fjerner det gamle treverket og skifter det ut med nytt. Skulle spillet brukes hadde jeg ikke vært i tvil, men som museumsgjenstand skal det vises fram og ikke brukes. Allikevel må det være så sterkt at det tåler sin egen vekt samtidig som det skal tåle å stå på utstilling i mange år uten å falle fra hverandre. Selv om det høres enkelt ut er det faktisk en utfordring som vi ikke tar lett på.
Ankerspillet slik det ligger på NMMs magasin/The anchor winch today
I løpet av den timen jeg lå tett opptil ankerspillet og kokte stod Arild og Peter ute i den kalde trekken og skar og høvlet planker til ishuden. Når fasongen og vinklene på plankene passer er det en grei jobb for Thomas å henge dem opp og skru dem fast. I mitt fravær har Thomas huket tak i Martin, som hjelper til denne uka, for å få ham til å hjelpe til med å holde og bøye planken på plass. Så lett var det å erstatte meg at en ufaglært kan steppe rett inn i rollen. Jaja, sånn er det. Hver dag den siste uka har vi montert ett omfar. Et omfar er én plankelengde fra ende til annen på begge sider av båten, altså en hel runde med planker. Det betyr at det store åpne feltet hvor plankene skal ligge har minsket kraftig. En tur til nå, så skal det ikke være mange plankene som mangler. For ikke å løpe tørr for arbeid er det viktig at vi kommer opp med en god plan på ankerspillet. Planen skal godkjennes, materialer kjøpes inn, spillet fraktes over fra det ene museet til det andre, kanskje demonteres, bankes fritt for rustkaker osv. Jeg er spent på resultatet, og ser fram til å se det om bord!
After a working period where we have fastened plank after plank on the hull we have come well into the routines. It is as if the work manages itself and we do not have to think about what we’re doing. It is in such moments one has time to look ahead and plan the next step. The body does a piece of work, while the head another.
Arild tar vinkelen som neste planke behøver for å passe ned på den som allerede er montert./Arild measuring the angle for the next plank
My head has been busy thinking about the engine and the anchor winch for Gjøa. The engine that Roald Amundsen mounted on board in 1901 is in the exhibition of the Norwegian Maritime Museum (NMM), but has been pledged to Frammuseet so that it will come back on board. It’s really great, and a step in the right direction. The 13 HP large Dan petroleum engine belongs on board, and before we finish our job in a few months, it will once again be back in exactly the same place as it stood through the Northwest passage. The traces in the keelson leaves little doubt where it is.
Ankerspillet slik det så ut om bord i San Francisco omkring 1947. /The anchor winch when Gjøa was still in San Francisco in 1947.
In the archives of the NMM we also find Gjøas original anchor winch. It is apparently larger than the one that stands on board today. It comes from the vessel Sneklokken and just pretends that it belongs aboard of Gjøa. It does not, and soon it has to abandon ship. Last Friday conservator Ove Rostrup by NMM led med into the archives. There, under a table / shelf system lay the anchor winch. I crept under the table and almost lost my breath. The air was so hot and dry that it felt like I was deep into the Sahara. Dry air is good when we want to take care of artifacts, but my gosh. This was not a livable for me, and fortunately not for the fungi either. The anchor winch has a lot of wooden parts that has once been attacked and damaged by rot fungi. That means that it cannot be mounted on board just like it is. That’s why my head is working on a plan for how best to replace pieces without destroying the old worn expression. It will not look the same if we remove the old wood and replace it with new. It the winch should work and be used I would not hesitate to replace all the wooden pieces, but as a museum object it is totally out of the question. Yet it must be strong enough to withstand its own weight without falling apart. Although it sounds simple, it is actually a challenge that we do not take lightly
Peter skjærer ut en planke/Peter sawing a plank for the ice sheathing
During that hour that I was steaming hot and hugging the anchor winch Arild and Peter was outside in the cold draft cutting and planing more planks for the ice sheathing. When the planks shape and angles are correct, it’s an easy job for Thomas to hang them up and fasten them. In my absence Thomas have gotten ahold of Martin, who is helping this week. He is holding and bending the plank into place. That’s how easy it was to replace me. The unskilled Martin stepped right into my role. Clever guy. Every day last week we mounted one strake pr. day. When we come back in a week and a half we will continue, and the gap will be pretty much closed then. In order not to run dry for work it is important that we come up with a good plan on the anchor winch. The plan must be approved, materials purchased, the winch carried over from one museum to the other, might be dismantled, tapped free of rust etc. I’m excited about the outcome, and really look forward to seeing it on board!
Thomas fester et hjelpemiddel for å kunne kile planken på plass./Thomas is mounting a “helping hand” to wedge against. He wants the plank to come right into place before fastening it.
Hardanger Fartøyvernsenter 