Når våren kommer er det mange ting som drar i en. Varmen kommer og sevja stiger. Derfor har jeg lyst til å si at jeg ikke har sittet foran PC’en i fritida, men det ville være en stor løgn. Jeg har brukt mange timer foran skjermen, men da til helt egne prosjekter som ikke har noe med vårt daglige arbeid å gjøre. Derfor har jeg også kommet helt ut av rytmen når det gjelder oppdateringer fra arbeidet på Gjøa. Det har nemlig skjedd ting om bord. Både av positiv og negativ art. Vår kjekke og friske kollega Kamilla skadet seg da boret hun brukte traff en bolt. Det resulterte i at boremaskinenen dreide rundt i stedet for boret, og siden det skjedde så hurtig fikk hun et slag fra boremaskinens håndtak og røyk en sene i armen. Det var kjedelig for Kamilla, og så menn for oss også. Hun har vært en god bidragsyter og et positivt innslag i arbeidslaget.
Siden jeg ikke har sett på bildene som ligger på kameraet siden begynnelsen av april var jeg spent på å se hva Kasper og jeg har skutt siden den gang. Det er alltid så greit å ha noen gode bilder å gå ut ifra når denne bloggen skal skrives. Etter at minnebrikken hadde stått i PC’en i noen sekunder dukket det opp noen få bilder som jeg dro kjensel på fordi alle var fra «old boys laget». Det var jo en overraskelse kan man si, så her trengs nok en liten påminning til «ungdomslaget» om å ta bilder med det gode kameraet.
Ole Marius tar imot bunnramma til den 13 HK store Dan motoren
I vår forrige periode i slutten av april var den gode nyhet at Gjøas gamle Dan motor og det gamle ankerspillet skulle flyttes fra Norsk Maritimt Museum for å finne tilbake om bord på Gjøa. Ole Marius hadde til den tid bygd opp et nytt motorfundament slik det kunne ses fra et fotografi. Dan motoren har to svinghjul, ett foran og ett i akterkant, og merkene i kjølsvinet talte sitt klare språk om hvor de hadde vært. Her var nemlig hugd dype renner for disse svinghjulene. 24. april kom et transportfirma med en liten kran på larveføtter, og den tuslet inn døra og spredde føttene for å stå stabilt inne i utstillingslokalet. Og så strakk den kranarmen godt ut og opp, og først fikk vi bunnramma ned gjennom lasteluka. Mens Ole Marius og jeg slisket den tunge bunnramma ned på fundamentet kom krangutta med toppen av maskinen. Den måtte løftes opp på bunnramma, og heldigvis hadde kranguttane med seg en liten skinnebit som passet nøyaktig inn i skylightet og en løpekatt til skinna. Våre ideer og fantasier om hvordan vi skulle løfte den tunge toppen på plass blei satt helt til sides. Det var rett og slett ikke noe problem.
Fornøyd kan Ole Marius konstatere at fundamentet passer til motoren
Toppene er løftet på plass, og Ole Marius smiler bredt der han står mellom sine to venner.
I den samme omgangen kom kranguttane med ankerspillet. Det var heller skrøpelig og var nesten ramlet fra hverandre. Bildene fra 1950-åra i San Francisco viste også at ankerspillet var slitent, så her så vi for oss en forsiktig istandsetting. Nå som ankerspillet kom ut i frisk luft og ikke var gjemt under et stort bord i Norsk Maritimt Museum sitt magasin kunne vi se at spillet var enda dårligere enn antatt. Jeg ga ordre til kranguttane om å plassere spillet utendørs slik at vi kunne banke rust og råte utendørs. Direktør Geir så for seg de store kostandene med å måtte bestille krangutta en gang til, så derfor blei spillet løftet om bord på dekk av Gjøa. Det var et gjensyn for første gang siden 1972, om ikke lenger. Ankerspillet fylte hele dekket foran masta, og jeg gikk straks til oppgaven med list og lempe. Først blei et par biter fjernet, og det skulle ikke engang god fantasi til for å forstå at trommelens kjerne var så råtten at den ikke kunne bære sin egen vekt. Verktøyet gikk fra arkeologiske små kubein og feiekost til motorsag. Da sagkjedet streifet gjennom friskt virke kom den lett gjenkjennelige lukta av oregon pine. Så var ankerspillet altså satt i stand i USA på 1940 tallet, og var derfor ikke den «helligdommen» som vi forestilte oss. Del for del blei plukket fra hverandre, og tilslutt lå ankerspillet i enkeltdeler på dekket. Vi klarte å løfte på dem, så derfor bar vi dem i land, kjørte trillebåret med de tunge delene ned med heisen og ut på arbeidsplassen i fri luft.
Ankerspillet har blitt løftet om bord, og tilstanden er så som så.
Per Michael hakket de sammenrustede delene rimelig fri for rust, mens jeg begynte å arbeide med nytt treverk. Da vi reiste hjem til Hardanger var bilen til Per Michael tungt lastet med rustne deler som smeden vår, Seppe, skulle få bryne seg på. Så gikk vi på fri og da vi reiste til Bygdøy igjen var bilen lastet opp med bl.a nye lager til spillets trommel. Nå var det ikke vår intensjon at spillet skulle kunne virke igjen, men konsekvensen av istandsettingen er at spillets trommel nå snurrer rundt som tidligere.
Bestefar Per Michael meisler rust av tannhjulene til ankerspillet
Framdriften til ankerspillet etter at det meste av rust er gjernet
I løpet av uka som gikk felte jeg på plass beitingene, altså fundamentet for spillrullen. Det er to kraftige planker som går gjennom dekk og helt ned til skrogets garnering. Der er de boltet fast til skrogsidene. Over dekk rager de litt over 1 meter opp, og for øyeblikket holder jeg på med å montere alle delene. Det er en enkel konstruksjon, men alle delene må passe til hverandre.
Siden vi nå kun har en måneds arbeidstid igjen på Gjøa må vi passe på å bli ferdige med de arbeidene vi setter i gang. Ankerspillet ser i alle fall ut til å være berget.
Den nye innertrommelen til spillet, med den ene akslingsbiten felt på plass
Trommelen med tannkransene er nesten klar til å henges opp i lagrene på beitingene.
Hardanger Fartøyvernsenter 