Med skjelvende stemme sa Kasper: «Jeg fant en taurigg»

Skrevet av Kasper Krogh Hansen , med innledning av Morten Hesthammer

Ettersom vi er over middels interesserte i rigg og rigging av fartøy er vi alltid interessert når vi finner gamle riggdetaljer. Blokker, beslag og mindre rundholter finnes det mye av i museer, gamle sjøhus og naust, mens gammel stående rigg og gamle master finner vi lite av. Hva har de gjort med disse delene siden vi ikke finner dem? Svaret er gjenbruk. Gjenbruk var en naturlig del av hverdagen tidligere. De gamle mastene og store rundholter finner vi av og til igjen som bygningsdeler i eldre sjøhus, kaier og den slags. Så innarbeidet var gjenbruket at dersom et fartøy gikk på grunn eller havnet som vrak i fjæra så plukket man gjerne fartøyet fra hverandre for å bruke til andre ting. Den 26 januar 1883 kan vi lese i Dagbladet at D/S Sverre forliste og ble vrak ved den greske øya Psathoura. Skip og last var tapt, men man anså det som mulig å berge rigg og maskin ved hjelp av dykker. Riggen blei ansett for å være så kostbar at man ville plukke den ned. Den kunne brukes helt eller delvis av et annet skip, helt eller delvis. De fleste kjenner gjerne til at da polarskuta «Fram» lå til forfalls fikk Roald Amundsen den stående riggen og brukte den på det nybygde polarfartøyet «Maud».

På slutten av 1800 tallet og framover skiftet man ut den stående riggen av hamp med wire. Store mengder hamperigg blei overflødig, og rundt år 1900 finner vi hyppige annonser i landets største aviser fra skraphandlere som bl.a. vil kjøpe brukte hamperigger.

 

 

Hva ville de med dette gamle tauet? I Dagbladet 25 januar 1889 ser vi at dampskipet «Panther» som gikk i rute fra Kristiania til London har 4580 kg gammel hamperigg i lasta. Sannsynligvis var det gamle inntjærede hampetauet på vei til et av fenglsene i London. Der satt det fanger som skulle straffes og om man hadde arbeide som var tungt eller forferdelig på annen måte var det passende for de kriminelle. Det gamle tauet blei kappet opp i passende lengder, og så måtte fangene vri tauverk og kordeler fra hverandre til de satt igjen med fibrene. Fibrene blei gjenbrukt og spunnet løst sammen til drev, altså tettemiddelet mellom plankene i skrog og dekk.

 

Nå er det ikke sånn at alt gammelt hampetau gikk til drev. Gjenbruk på annet vis er vanlig i dag og var vanlig tidligere. Det gamle slitte tauverket kunne fortsatt gjøre nytte som surringer, taufendere osv. og ikke minst kunne man bruke de tjærede og uskadde garnene som ligger inne i selve tauet til å slå nytt tau, sjømannsgarn osv.

Gleden over å få solgt den gamle hamperiggen til en av skraphandlerne, eller brukt det til andre formål førte til at det i dag er sjelden å komme over slike originale hamperigger fra fartøy. Under vårt arbeide med jekta «Anna Karoline», i Bodøsjøen i september 2016, oppdaget Kasper en slik rigg ovenpå hanebjelkene i et naust tilhørende Nordlandsmuseet. Med skjelvende stemme fortalte han om funnet. Da var gleden så stor at vi stoppet det vi var i gang med og målte opp riggen, som etter sigende skal ha tilhørt jekta «Brødrene». Her er Kasper sine betraktninger rundt oppmålingene:

Under en rusletur rundt på museets område kom jeg over en taurigg som lå henslengt ovenpå betene i et av naustene. Museet mener den har tilhørt Nordlandsjekta Brødrene, altså en stor råseilsrigg. Dette virker troverdig basert på detaljer på riggen. Den måtte vi selvsagt undersøke nærmere. For å få til en god oppmåling var det nødvendig å ta de gamle stive tauene ut på plassen og strekke dem ut. Tauene var stive og støvet som lå på dem var vi ganske snart fulle av.

Kasper og Paul dokumenterer tauriggen

Da vi strakk tauene ut fant vi at det var skader flere steder på kledning, smerting, bendsler osv. Det var en lykke for oss, for da var det mulig å se hvordan arbeidet var gjort og hva som fantes innenfor. Vi kunne således se hvor mange garn kordelene besto av, hvordan alt er pakket inn, og så videre.

Vantenes lengde er ca 13.5 meter mellom jomfrubeslag og masteøye. Vantenes tykkelse varierte og det var hele fem ulike dimensjoner så vidt vi kunne måle oss til. Alle tauene til den stående riggen var firslått, dvs. at hvert tau hadde fire kordeler.
Hanger 36 mm
Vant 1. 41 mm
Vant 2. 48 mm.
Vant 3. 51 mm
Stag 52 mm

Her er hva vi fant etter en grundigere undersøkelse av vant 2

Tykkelsen (diameteren) er 48 mm. I eldre tider målte man omkretsen av tauverk og vantet ville da bli karakterisert som 6 toms (151 mm). Kalven, som er treslått, er 13 mm i diameter. I denne er hver kordel 6 mm og består av 8 garn.

Hver kordel i tauet er 21 mm á 98 garn. Alle tauene var trenset, eller vormet som det også kalles, med hyssing. Ved trensing legges et tynnere snøre eller sjømannsgarn inn i fautene, dvs. fordypningene mellom kordelene, i tauet. Da får vi et rundere tau, og det hindrer vann i å trenge inn i fauten. Det trensete tauet var så smertet, altså kledd inn, i strimler med sekkestrie. Den var bare surret rundt og rundt tauet med god overlapp og var ikke festet på annet vis, eller merlet fast som vi sier. Utenpå sekkestrien ligger et lag med 2 lagt sjømannsgarn. Dette er surret stramt om tauet og ligger tett for å hindre vanninntrengning. Vantet som måler 48 mm «nakent» måler 58 mm utenpå kledningen.

Nå er ikke hele vantet trenset, smertet og kledd. Det er kun gjort i begge ender hvor det er størst fare for slitasje og vanninntrenging. I øvre ende er det laget et øye som ligger om masta, og dette er kledd samt et lite stykke videre. I nedre ende av vantet går tauet om en jomfru og enden går litt opp igjen for at tampen kunne bendsles sammen med (festes til) den lange parten. Tauet er kledd i hele dette stykket.
Det er 4 bendsler pr vant. To kraftige nærmest jomfruen og to mindre kraftige høyere oppe.
Alle bendslene er doble. De kraftige er av treslått bendselline. 7 mm tykk. 10 & 9 tørn. De mindre kraftige 5 mm med 2 garn pr kordel, 3 kordeler. 9 & 8 tørn.

I øyet av forstaget er der bendslet fast en kause. Den tolker jeg som brukt til faldet til stagfokken som mange jekter hadde til bruk ved manøvrering. Dette er ikke en påstand, men et forslag.

Generelt for riggen.
Trensing:
Der er for det meste brukt hyssing. På det vi tolker som staget er det brukt noe tykkere og mykere, laget av 2 tykke kordeler slik at det blir et kraftig tolagt sjømannsgarn. Dette fyller bedre opp og kledningen er rundere enn vanta slik at det ferdige tauet framstår som svært rundt og fint. Man ser nesten ikke spor etter kordelene i tauet utenpå kledningen.

På den ene jomfrua var vi heldige for det satt igjen en stump av et taljerep. Dette er 23 mm og er firslått. Hver kordel er 9 mm, der er 12 garn pr kordel. Kalven er ca. 5 mm med 3 garn

Smerting:
Sekkestrie som smerting er unntaket. Det meste er av grov seilduk skåret diagonalt på dukens veveretning. Den mener jeg må være laget av et gammelt seil eller presenning da det er flotte, håndsydde dobbelte sømmer på den noen plasser.

Det er også smertet rundt kausene og rundt jomfrubeslaget der taljerepene ligger knytt. Rundt kausene er det smertet med sekkestrie, som er sikret med flere runder med seilgarn eller takkelgarn.

Smertingen på riggen er laget av remser som er 11 – 13 cm breie og relativt korte der hvor vi har kunnet sjekke, de rekker ikke lenger enn 35 – 45 cm før det er begynt på en ny remse. Det er ikke spor etter at smertingen har vært merlet fast før kledning.

Kledning:
Der er for det meste brukt tolagt sjømannsgarn. Vi fant også litegrann trelagt men det var svært lite. Der er kledd dobbelt i øyet oppe men ikke nede rundt jomfruen.
På det vi har tolket som fremste vant, er det i tillegg kledd med en flettet platting i området som passer med der råen ligger an på en råseils rigg.

Fremste vant er i tillegg helkledd. Det samme er det vi tolker som forstaget.
Smerting igjen:
Øyene rundt masten var til slutt smertet utenpå alt. Dette var med kraftig seilduk som var merlet fast med merling og merlingstikk. Merlestikkene her satt ganske tett, ca. 3 – 4 cm avstand. Dette var også gjort utenpå bendselet.

Jernarbeide.

Jomfruene er beslått med et beslag av rundtjern som sitter bendslet fast i riggen med en kause. Jernet rundt jomfruene er rundt og 23 mm i diameter. Essesveisen ligger, etter mitt skjønn, nederst i bunnen av jomfruen. Jernet er felt halve tykkelsen inn i jomfruen.

Kausene er alle likt dimensjonert i de tauene vi så. Kausens ytterste diameter er 80 mm og innvendig hull 45 mm, den er 42 mm tykk og er laget med 8 mm gods i midten og 4 mm gods i kantene. Alle er runde eller tilnærmet runde. Der endene i kausen møtes var noen essesveiste og andre ikke. Det ser ikke ut som om det er noe mønster i hvor der er brukt sveiste og ikke.

Jomfruene er dreid av ask og har som normalt tre huller. Grøppingen (sporet for beslaget) rundt hullene er kun der hvor jernet ligger an og ikke i toppen der jernet er åpent. Det kan derfor ikke være dreid i dreiebenk, men må være grøppet med skjølp, rasp eller liknende. Den ene jomfrua er reparert/forsterket med gjennomgående klinksøm. Ved nærmere ettertanke tror jeg faktisk at det har stått en jomfru her som har vært ødelagt. Jomfrua med klinkesømmene er nemlig ikke bare klinket sammen, men midt i grøppingen kunne jeg se sagsnitt. Det er ikke usannsynlig at ved utskifting av jomfrua har man valgt å splitte en ny jomfru for å få den på plass og klinke den sammen i stedet for å bryte opp alle bendslingene.

Studerer man bildet ser man sagsnittet midt i jomfruas grøpping

Dimensjonen på jomfruene er: diameter 156 mm, 100 mm tykk og hullene er 28 mm.