Nå som regnet høljer ned her på vestlandet er det hyggelig å mimre litt. Et av høstens beste minner er fra gaffelseminaret som Hardanger Fartøyvernsenter arrangerte sammen med Engøyholmen Kystkultursenter i Stavanger. Og bare så det er sagt, de fra Engøyholmen gjorde en fantastisk jobb med å forberede og stelle i stand slik at dette blei en suksess. Dette lille stykket har vært publisert i Kysten, men det er gjerne noen som ikke har fått det med seg, så her kommer det en gang til.
“Hei du”, sier Ben Brynhildsen. “Har ‘ukke hørt om gaffelseminaret?”
Torsdag 28 september møtte 75 ivrige gaffelseilere på kaia i Stavanger. Det var årets gaffelriggseminar som var under oppseiling. Da klokka nærmet seg middagstid seig 6 seilfartøy inn på i vågen og kaia blei tømt for folk med oppakninger av varme klær, regntøy, redningsvester og fødevarer. Til slutt var det kun skuelystne Rogalendinger som betraktet de flotte fartøyene. Flere av byens borgere blei stående på kaia for å få med seg det herlige skue av seilfartøy som seig ut byfjorden i mer eller mindre samlet flokk. Seilerne «innante fjorden» var mest rastløse etter å dra nytte av vinden. «Brødrene af Sand» gikk for sviktet storseil fra kai før peaken av gaffelen blei heist til topps slik at seilduken foldet seg ut i full prakt. Vinden tok tak i seilet og snart forsvant den vesle grønne jakta ut i den riktig friske vinden. En frisk bris ventet i Åmøyfjorden på jaktene «Brødrene af Sand», «Anna af Sand», «Caroline af Sandnes» og «Alma», samt skonnerten «Frøya» og lystfartøyet «Wyvern».
Brødrene af Sand seiler ut med sviktet storseil.
Etter en liten seilas hvor mannskapene gjorde seg kjent med hverandre og fartøyene de skulle seile dagen derpå og bo på fram til søndag, blei kursen satt for holmen Natvigs Minde inne i Stavangers havnebasseng. Resten av torsdagen blei brukt på denne perlen som ligger så å si i byen, men hvor du kun kommer til med båt. Engøyholmen Kystkultursenter, som arrangerte seminaret i lag med Hardanger Fartøyvernsenter, disket opp med fårikål og viste rundt på holmen. Deretter startet programmet med foredrag av seileren Knut von Trepka. Man nevner ikke von Trepka uten at R/S 1 «Colin Archer» følger med i samme åndedrag. De har vært uadskillelige i flere mannsaldre og han har nedlagt et stort arbeide i å finne ut av hvordan redningsskøytene blei seilt og brukt. Siden seminaret hadde som overskrift «Seilas i hardt vær» var det naturlig at mentoren innenfor «havets stormfugler» kom til orde. Von Trepka som har skrevet bøker om emnet viste bilder og tegninger som illustrerte smarte manøvre for å ha en sikker seilas i hardt vær.
Caroline af Sand og Alma i frisk vind. Dette bildet samt hovedbildet er tatt av Nils Olav Nergaard
Etter von Trepka entret seilmaker Rhana Reuter scenen og kom med nyttige råd og tips som hun kalte førstehjelp til seilene. Hun viste ved hjelp av skisser hvordan man kunne reparere seil som får skader på en forsvarlig og god måte. Rifter og sår kan oppstå, og som plaster på sårene kan vi sy inn ny seilduk, fortalte hun. Førstehjelpen er nødvendigvis ikke evigvarende, men skal hjelpe oss videre slik at seilene fungerer helt til vi eventuelt leverer seilene til en seilmaker.
Som en avslutning på dagens program holdt Curtiss Anderson et kåseri som han kalte «Ragtime Annie and I». Bildene han viste av båten «Ragtime Annie» og utdragene han leste fra loggboka var fra en soloseilas han gjennomførte for over førti år siden nedetter vestkysten av Canada.
Mørten Møller Nielsen og Ola Jelsa samarbeider for å få seilet til topps.
Mange hadde hatt en lang dag og gikk til køys, mens andre kortet ned natten med sosialt samvær. Halv åtte neste morgen var det frokost og et lite møte for å gi instrukser for dagen. Brisen i Åmøyfjorden var gått over i sterk kuling i løpet av natta. Det var som bestilt, og enkelte følte seg lykkeligere over det enn andre. I tur og orden gikk fartøyene fra kai, noen med høy seilføring, mens andre hadde revet seilene for å slippe lettere unna vinden uten å belaste skrog og rigg unødvendig hardt. Som løpske lokomotiver freste skrogene gjennom sjøen og etterlot seg kraftige striper av skummende sjø som blandet seg med den allerede frådende sjøen på Åmøyfjorden. «Frøya» skled gjennom sjøen som en prinsesse og var stadig på tur i utkanten av fjorden i lag med «Wyvern». «Brødrene af Sand» yppet seg med de større fartøyene og skar rundt i fjorden som en ilter bikkje. Med et smell gikk jageren i oppløsning og soppsporer fra det halvråtne seilet forsvant med vinden. Også andre fartøy hadde seil som ikke tålte det kraftige luftdraget, og enkelte av dem trengte plutselig mer enn Rhanas førstehjelp. Av og til kunne vi se fartøy som gjorde manøver for å «redde» en «person» som var falt over bord, andre la bi og blei liggende mer eller mindre stille i den harde vinden.
Alma svikter piggen
Under seilasene hadde alle fartøyene ressurspersoner om bord. Disse kom med råd og tips og tilbakemeldinger til skipperen om hva som burde vært annerledes i riggen. Det er ikke til å legge skjul på at de fleste fartøyene har ting som kan og bør forbedres og enkelte løsninger er direkte farlige å seile med. Derfor er det så nyttig med disse seminarene. Heldigvis stiller alle med åpent sinn og deler og tar imot kunnskap med takknemlighet. Det er flott å se.
Etter lunsjen på fjorden seilte vi ut av Åmøyfjorden med kurs for Kvitsøy. Jakteskipperne er glade for sine breifokker i unnavind, og unna gikk det vestover i den sørøstlige vinden. Innseilingen til Ystabøhavn på Kvitsøy er spektakulær der man seiler gjennom de trange farvann med bolighus helt ut i sjøen. På hummermuseet på Kvitsøy blei vi servert sveler og tatt imot av ordføreren på øyriket. De var glade for å få besøk av så mange flotte fartøy og vi var glade for mottagelsen. Tiden gikk hurtig og vi fulgte vinden til klubbhuset på øya. Der disket Engøyholmen opp med rekebord for en gjeng seilere med rødglødende ansikter. tter middagen var det skuteskipperen Ben Brynhildsen sin tur til å dele av sin kunnskap. Etter mer enn 50 år med seiling på diverse fartøyer hadde han litt av en kilde å øse fra. Ben klasket to seilmakersekker i scenen og tømte ut innholdet av remedier. For enkelte var innholdet en samling rariteter, for andre en del av det å seile med gaffelrigg. Ben holdt opp en strekkfisk og fortalte at for å ta vare på strekkfisken på en forsvarlig måte måtte den vedlikeholdes. Det vil si at hylsa skulle fylles med fåretalg, gjengene utenfor hylsa smøres inn og kles med sjømannsgarn før man sydde en mansjett på utsiden av gjenger og litt inn på hylsa. Så dro han opp neste gjenstand og fortalte hvordan den skulle vedlikeholdes. Anekdotene satt løst og Ben fortalte om uhellet, som skjedde for 10 år siden, da han feiltolket råteskadene i masta og utsatte å skifte den for å spare rederiet for utgifter det året. Det førte til at masta knakk og en av mannskapet kom til skade. Vedlikehold og sikkerhet er viktig fortalte han. Det skal man ikke ta lett på.
Frøya i majestetisk seilas. Foto Nils Olav Nergaard
Den utakknemlige oppgaven å holde kveldens siste foredrag seint på kvelden falt på Henrik Engblom fra Ålands sjøfartsmuseum. Til tross for sin unge alder har han bred erfaring i både seiling og sikkerhet om bord. På Åland har sjøredningstjenesten og seilfartøyene et godt samarbeide og sammen har de funnet fram til gode metoder for å plukke folk opp fra sjøen dersom man er uheldig nok til å miste en mann over bord. Realistiske øvelser er viktig og riktig fortalte Henrik. Vil man bli trygg på å håndtere situasjonen dersom uhellet er ute må det øves regelmessig. Ved slike øvelser hender det at Ålendingene får helikopter til å bistå og det gjør man så gjerne for å være beredt også fra landsiden. Dessuten kunne Henrik fortelle at de brukte helikoptersele når de plukket folk opp fra sjøen, og at det fungerte riktig bra. Med disse gode foredragene innabords gikk vi tilbake til fartøyene og klargjorde oss for lørdagen.
Wyvern på vei mot Kvitsøy
Lørdagen bød på svak vind og regn. Seilasen fra Kvitsøy fortonet seg mer som driving enn seiling og selv om enkelte blei våte til skinnet holdt den gode stemningen seg om bord. Ved femtiden samlet fartøyene seg utenfor Ramsvig Handelssted på Sjernarøyene. Her har Mette og Jostein Soland laget til et flott møtested for dem som måtte ønske gode omgivelser. Vi lå allerede en time etter skjema da siste fartøy fortøyde og gikk raskt videre i programmet for å nå kveitemiddagen som skulle serveres. Repslager Sarah Sjøgreen ga en rask gjennomgang av repets historie før hun gikk over til å fortelle om rep av diverse materialer og deres styrker og svakheter. Sjøl holdt hun opp hampetauet som en favoritt fordi hun synes det er godt å jobbe med. Videre fortalte hun at et hampetau er ganske suverent med tanke på levealder dersom det vedlikeholdes. Det gjør man først og fremst med tjære og olje. von Trepka hadde tidligere på dagen fortalt at han nettopp hadde skiftet ut taljerepet av tjæret hamp på mesanmasta på «Colin» og at det da var 43 år gammelt. Ben hadde en like god historie fra jakt «Adella» hvor taljerepene så gamle og slitte ut, men da han kappet av en bit viste det seg at garnene var friske, fine og fulle av tjære inne i tauet. Fordelen til hamp er at det tåler stråling fra sola i motsetning til plasttau, som forvitrer. Med Sarahs foredrag var programmet gjennomført og arrangørene kunne senke skuldrene. Etter middagen ble den siste informasjonen gitt og det ble åpnet opp for å gi kritikk. Seminarets eldste deltager, Fredrik Jonsen på 84 år, var kjapt på føttene og med hendene løftet mot himmelen fortalte han at for en mann i hans alder var det å få delta på seminaret som om å komme til himmelen. Og hvem vet, kanskje får man seile med gaffelrigg til evig tid dersom man er så heldig å komme til himmelen? I mellomtida planlegger vi å ha neste års seminar i samarbeide med Ålands Sjøfartsmuseum med seilas fra Stockholm til Åland.
Tre jakter med forskjellig ansikt
Hardanger Fartøyvernsenter 