Skogøy, avslutning med karpuner

Da jeg for en stund siden satt på flyplassen, etter at dekkslegginga om bord var ferdig, begynte jeg å skrive et blogginnlegg. Litt ut i skrivet blei jeg kalt opp fordi jeg skulle være med flyet, og så var det gjort. Jeg blei ikke ferdig og siden har jeg ikke orket å ta fatt igjen. Men nå, Skogøy og dekket fortjener en liten avslutning fra min side.

Som du kan se av hovedfotografiet, som Martin Skårstad har skutt, har vi hatt markering om bord i Skogøy med middag og taler. Lederen av Skogøys Venner Håvar Gabrielsen var spandabel  både med ord og gaver. Da kvelden var over var vi mette, om ikke av dage, så i alle fall av suppe og kaker. Endre og jeg tok farvel med våre venner i Narvik og kjørte over fjellet til Gratangen.

Tidligere på dagen hadde vi hatt en helt annen seanse om bord, og da var det karpuner (eller propper) som var tema. Et par uker tidligere var Endre på yrkesskolen, eller det heter vel videregående skole nå, og der stilte gjengen på snekkerlinja seg villige til å lage karpuner til det nylagte dekket på Skogøy. Som du gjerne har forstått av tidligere innlegg har vi boltet fast dekket til stålbjelker. Boltehodene har vi forsenket ned i dekksplankens overflate og for å gjøre planken fin og hel igjen slås en karpun ned i hullet og dekker over boltehodet. Som sagt, og gjort, laget elevene ved skolen i Narvik mange karpuner.

En elev i gang med å frese ut karpuner, og resultatet ses her.

Endre hadde med seg noen biter fra dekksplanker og instruerte lærer og elever i hvordan dekksplanken skulle slisses opp slik at listene holdt en bredde som var litt bredere enn selve proppen. Da får boret god plass til å slynge sponet ut, og slik at tappboret ikke blei varmt og mistet herdingen. Vel så viktig var det å lage listene sånn at karpunen fikk stående årringer. Der kikset det litt for karpunistene, for i en god del av karpunene lå årringene parallelt med overflaten og det så ut som om det lå en haug med mynter ovenpå hverandre. Disse bruker vi ikke av to grunner. En karpun som er laget med stående årringer blir stiv og fin å drive ned i et trangt hull, mens en tilsvarende med liggende årringer blir som en svamp å slå på. Det kan da være vanskelig å få den til å entre hullet og for hvert slag er det lett for at hele karpunen utvider seg og får en større diameter, helt fram til den bare trevler opp og faller fra hverandre. Grunn nummer to er at en trebit med stående årringer beveger seg mindre med fukt. Det er derfor større risiko for at det blir lekkasje rundt karpunen når den er laget av flaskved, som vi kaller en planke med liggende årringer.

Endre fortalte at han ikke hadde vært så nøye på om årringene lå sånn eller slik tidligere, så bare for moro skyld kikket vi på karpunene i det gamle dekket. Det viste seg at nesten alle var laget med stående årringer. Jippi!! Det hadde jeg nesten ikke trudd. Utover det oppdaget vi at karpunene var blitt ovale. I årringenes lengderetning har de holdt fasongen, mens dekksplankens ved har presset karpunen sammen sideveis. Det var kun på det dekket som var utsatt for væte. I dørken inne som er laget på samme vis var karpunene fortsatt runde og fine.

En annen ting vi legger vekt på når vi lager karpuner er at de skal være reine for kvister. I det gamle dekket i gangene nedunder var det brukt karpuner med kvister her og der. Hvorfor man gjør det er nesten ufattelig. Når man hugger av karpunen ønsker vi reine fine snitt, og med en kvist i veien er det lett for at veden flises opp. Jeg trur jeg ville ha kassert karpunen og funnet en ny en altså.

Her viser Endre hvordan man skal få et godt resultat. Over boltehodet og litt på veggene i boltehullet smurte han lim. Tidligere blei det lagt en blanding av maling og blyhvitt som en pasta over boltehullet, før karpunen blei slått på plass. Således skulle man unngå råte og være sikker på at det ikke blei lekkasjer rundt boltehodet/stammen. Som noen kanskje har fått med seg er det også surret drev under bolthodet, så lekkasjer bør vi være sikre mot. Nå får vi , heldigvis, ikke bruke blyhvitt lengre så derfor brukte vi lim. Da blir det jo så bra rundt karpunen også. Andre ganger har vi brukt maling feitet opp med zinkhvitt, eller lakk.

Etter at karpunen er drevet på plass huggges den av jevnt med treverket. Her ser vi Endre i demonstrasjonsmodus, mens Håvar og Knut følger godt med. Først hugges karpunen av litt over dekk for å se hvilken vei sponet brytes. Deretter rettes et hugg av ifra den siden hvor sponet har brutt av nærmest dekket. Glemmer man seg og hugger av slik at karpunen brytes av og får en flate som kommer lavere enn dekket, ja så må karpunen pirkes ut igjen og en ny settes på plass. For å pirke ut karpuner har jeg alltid brukt et skrujern, men Endre fortalte at han kjørte en skrue ned i midten av karpunen. Når skruespissen treffer boltehodet kommer den ikke videre nedover, så når skruen fortsatt kjører rundt vil karpunen bli skrudd ut. Genialt!

Vel, Endre og jeg reiste hjem etter demonstrasjonen og middagen. Derfor vil jeg ønske Skogøys venner lykke til med karpunering. Og, takk for en hyggelig tid i lag. Dere gjorde en kjempejobb!