Fram, tidsriktige beslag

Hovedbildet er fra Wilsesamlingen som tilhører Norsk Folkemuseum. Det viser fordekket på Fram.

På Frammuseets sine hjemmesider kan man lese at det jobbes med å gjøre Fram «sjøklar”. Det arbeides med å sette Fram i den stand som hun var under en av sine ekspedisjoner. Hardanger Fartøyvernsenter er så heldig å være med på noe av dette arbeidet, og vi er allerede i gang.

Vår jobb blir i korte trekk ut på at bende på seil. Dvs. å surre fast seil der de hører hjemme. For å få det til må Fram rigges opp med flere blokker og mer tauverk. Samtidig gjør vi noen tilbakeføringer for å få detaljer mest mulig tidsriktig og «originalt». Arbeidet om bord starter 18 januar, men foregår for fullt her i Norheimsund. Seppe, smeden vår, har fyr i essa og smihammeren puster og peser som en ensylindra Wichmann hele dagen. På riggverkstedet er Sarah i gang med å lage skinkler, dvs. den delen av skjøtene til klyver og jager som er nærmest seilenes skjøtepunkter.

For øyeblikket er Seppe i gang med ringer til gaflene, disse bommene som overliket til gaffelseilene er festet til. Ringene er smidd til nøyaktig dimensjon for bestemte plasser på gaflene og er festepunkter for peakfallsblokkene. Som mange av oss vet gikk den gamle riggen til Fram til Roald Amundsen sitt polarskip Maud da den blei bygd. Riggen som står på Fram er derfor av nyere dato, dvs. 1936, da Fram blei restaurert. Alle detaljer er ikke helt like de originale løsningene, så derfor smir Seppe nå disse nye ringene. Alice, Seppes lærling, har så vidt gått i gang med å smi noe som kan minne om lenker i et sykkelkjede, som skal bli bindeledd mellom ringene og blokkbeslagene. Det er i stedet for kroker eller sjakler. Jeg har ikke sett noe tilsvarende tidligere, og det synes jeg er ekstra moro å være med på.

På bildet til venstre ser vi hvordan gaffelringene er åpne og er festet til peakfallsblokkene med en sjakkel. Bildet til høyre viser hvordan det samme området så ut på Sverderup sin ferd med Fram. Dette blir nå rekonstruert.

Jeg brukte litt tid i smia i dag for å se på framdriften. Seppe «danset» rundt fra esse til ste (ambolt), fra ste til presse og over til smihammeren. Før det glødende beslaget forsvant inn i det glødende kullet igjen. Samme hvor jeg plasserte meg for å ta bilder så havnet jeg bak ryggen på Seppe. Det var vanskelig å følge med, og enda verre å få gode bilder. Forbasket også. Men, her er i alle fall et lite utdrag.

Om ikke det er en “ring of fire”, så er det i alle fall “a ring in the fire”. Den delen av jernet som skal varmes og bearbeides ligger begravd i kull som blir tilført luft.

Leppene som stikker ut fra ringen presses sammen, slik at de kan sveises sammen til ett stykke. Mellom de to delene er det drysset godt med et hvitt pulver, borax. Dette skal så vidt jeg forstår hindre oksygen i å komme til slik at det ikke dannes glødeskall at sveiseflatene blir ureine. 

 Seppe drysser godt med Borax på emnet.

Så blir de to leppene banket sammen til ett. 

Det er godt slag i smihammeren, og det er så safta tyter ut av stålet.

Kantene fases, eller kantslås som han sier.

Ringen får seg noen knall bak, og fasongen er ikke helt rund lengre.

Derfor varmes hele ringen opp og drives ned på en kon.

Når ringen blir drevet ned på konen kan den utvides litt i diameter om den er for liten, og man kan la den sitte på plass og la den kjøles ned. Da strekkes jernet, slik at man slipper å bruke unødvendig mye krefter på det.

Har nå ringen en innvendig diameter på 192 mm mon tro? Om den er for liten må den drives lengre ned på konen. 

Etter å ha kappet og formet leppa stanses øyet ut. Dette gjøres fra begge sider.

Med en dor utvides hullet til passe diameter.

Og så er det om å gjøre å få doren ut igjen før jernet kjølner av

Ringen har kjølnet av og er ferdig. Så er det bare å gå videre til å lage gaflene til peakfallsblokkene.