Av Åsmund Kristiansen, avdelingsleder Fartøyvern, Hardanger og Voss museum
Om vel et år skal alt være klart for at de nye regionene overtar mange oppgaver fra staten, blant annet ansvaret for forvaltning av fartøyvern. Det er mange år siden Riksantikvarens strategi om å reindyrke direktoratsfunksjoner ble lagt, og vi ble kjent med at fartøyvernet skulle overføres til fylkeskommunene. Førstelinjeoppgaver som ikke allerede var overført til fylkeskommunene skulle overføres, men tidspunktet har ikke vært klart før Stortinget vedtok regionreformen. Fra 1.1.2020 skal det altså skje. Hvordan blir det i praksis for fartøyvernerne? Dette var tema på et seminar under festivalen «Fjordsteam» i Bergen 3. august 2018. Denne artikkelen er basert på momenter som har kommet fram blant annet i utredninger på høring, og innlegg og diskusjoner under seminaret som foregikk om bord på MS Sunnhordland.
Riksantikvaren kommer ikke til å overføre ansvaret for alle fartøyene, i alle fall ikke i første omgang. Regionene får ansvaret for tilskuddsforvaltningen og oppfølging av fartøyene på vernelista. De fredete fartøyene skal fortsatt forvaltes av direktoratet. Ansvaret for de fredete fartøyene kan bli overført til regionene, og året 2025 er nevnt. Riksantikvaren skal også beholde fredningsmyndigheten. Men hva med de fartøykategoriene der det ikke er gjennomført fredning? Inntil nå er det bare fredet ferjer og passasjerbåter. For å dekke et større utvalg av kategorier skal det ifølge Klima- og miljødepartementet utarbeides en foreløpig fredningsliste.
Fra høsten 2019 skal det være utviklet et nytt digitalt søknadsskjema for fartøyeierne, som blir felles for stat og region. Det betyr at en forening eller institusjon som eier både et freda og et verna fartøy kan sende inn søknadene til samme instans. En slipper altså å lure på om ens båt er forvaltet av stat eller region. Og Riksantikvaren kommer fortsatt til å ha et ansvar for en del av flåten, samt et overordna utviklingsansvar som direktorat. Riksantikvaren er øverste kulturminnemyndighet, og skal ha nasjonalt overblikk og være faglig rådgiver for regionene. Dette blir en viktig jobb etter 2020.
Regionreformen kommer til å få konsekvenser på mange måter. Mindre avstand mellom forvaltning og fartøyene, og til fartøyvernerne, er en logisk konsekvens av oppgaveoverføringen. En av hensiktene med reformen er å styrke regionene sine roller i samfunnsutviklingen. For fartøyvernet kan det bety at fartøy og båter blir sett mer i sammenheng med regional utvikling, næringsutvikling, reiseliv osv. Hva dette kan bety for fartøyvernet blir spennende å se, men en skal ikke se bort fra at fartøy som har potensiale til inntjening og utvikling får større oppmerksomhet og mer støtte enn fartøy som ikke har det. Regional forvaltning ligger tettere på næringslivet enn staten. En kan også se for seg at regionene vil kunne legge større vekt på å støtte miljøene som står bak båtene, der en ser at de representerer en ønsket utvikling. Så får vi håpe at fartøyenes egenverdi som kulturminner ikke blir glemt eller kommer helt i bakgrunnen. Det blir også spennende å se om de regionale politikerne kommer til å engasjere seg i prioriteringene fartøyene imellom. Overgangen fra “statlig ekspertforvaltning” til “folkevalgt regional forvaltning etter generalistprinsipp” bør bli merkbart. Om ikke annet ved at fokuset på å verne et representativt utvalg blir enda mindre i regionene. Dette er også en konsekvens av at fokuset dreier fra båtene, til folka som tar vare på båtene. Vi kan håpe på at fartøyene, båtene og folka bak blir enda mer synlige gjennom regional forvaltning, og at den politiske interessen og støtten til vernefeltet øker.
Kommer fartøyvernerne til å konkurrere med skole, veg og andre regionale oppgaver? Vel, vi gjør jo det også i dag. For hvert år blir det vedtatt nytt statsbudsjett, der alle postene i prinsippet konkurrerer med hverandre. Men når først statsbudsjettet er vedtatt har vi en post på statsbudsjettet som er satt av til istandsetting. Slik forslaget ligger i dag så skal Riksantikvaren fordele tilskuddene til regionene. Tilskuddene blir fortsatt gitt fra statsbudsjettet og ikke fra det regionale budsjettet.
Kompetanse er en forutsetning for at regionene skal få overta disse oppgavene. På spørsmål om det foreligger en plan B dersom enkelte regioner ikke har tilegnet seg den kompetansen som Riksantikvaren eller andre mener måtte være tilstrekkelig, svarer statssekretær Atle Hamar i Klima- og miljødepartementet, at det gjør det ikke. Regionene må skaffe seg kompetanse. Her har Riksantikvaren et prosjekt som blant annet skal veilede fylkeskommunene slik at de skal kunne skaffe seg denne kompetansen og ta imot de nye oppgavene. Noen har også nevnt muligheten for at enkelte regioner kan forvalte andre regioners fartøy. Dette kan sikkert være en god ide innen visse grenser, ellers vil en stå i fare for å uthule hensikten med regionreformen ved at nærheten og rollen som samfunnsutvikler ikke så lett ivaretas for naboregionen.
Fagmiljøene i vernefeltet er ikke så store. Behovet for kompetanse er stort og øker gjennom reformen. I framtida blir det derfor viktig å få kunnskap om fartøyvern inn i ulike utdanninger, både praktisk og teoretisk. Ettersom Riksantikvaren nå vil få større kapasitet til å være direktorat og drive en mer overordna utvikling, vil de kunne koble vernefeltet på ulike utdanningsinstitusjoner. Dette mener avdelingsdirektør hos Riksantikvaren Hanna Geiran, og ser flere positive effekter av reformen. Vi må forvente at det blir langt flere som jobber med fartøyvern i årene som kommer. Bare i den nye regionen Vestland ser man for seg et behov på seks nye stillinger.
Konstituert fylkeskonservator i Hordaland, David Aasen Sandved, forteller at fylkeskommunene og de kommende regionene kan legge større vekt på driftsstøtte. Riksantikvarens tilskuddsmidler kan bare gå til restaurerings- og istandsettingprosjekter, men har kan regionene stå litt friere. Regionene kan også i større grad se helheten mellom museum og fartøyvern. I staten er fartøyvern en del av kulturminnevernet, som er underlagt Klima- og miljødepartementet. Museum er underlagt Kulturdepartementet. Sandved nevner at Hordaland fylkeskommune også er opptatt av den immaterielle delen av fartøyvernet, og av de sammenhengene som fartøyene inngår i. Reformen innebærer å flytte makt og myndighet, og gjøre fartøyvernet til en del av det “demokratiserte kulturminnevernet” ved at det går fra å være ekspertstyrt til å bli et politikkområde og sektorovergripende.
Formidling er sentralt for alle verna og freda fartøy. Uten formidling vil mange fartøy framstå som “uforståelige”, og det i økende grad etter som fartøyene blir eldre og eldre og fjernere fra folks erfaringsgrunnlag. Vi får håpe at reformen fører til en økt koordinering mellom museum og kulturminnevern, og at mulighetene for å drive formidling omkring fartøyvern blir bedre.
Fartøyene er jo flyttbare. Vil det oppstå en opphoping av fartøy i fylker som er “gode” på fartøyvern? Dette later ikke til å bli noen stor utfordring. I Hordaland er det innarbeidet praksis at fartøy må ha en viss seilingstid i regionen for at de skal være berettiget støtte. Regional forvaltning har ingen plikt til å prioritere et fartøy som er registrert i regionen, bare fordi det er registrert der. Det er opp til miljøene omkring fartøyene å bygge opp interesse og blest om sine fartøy, få til god drift osv. Da vil man få oppmerksomhet og støtte i sin region. Men vi får håpe at Riksantikvaren og regionene avklarer ansvar for fartøy som ikke har mulighet for god drift og egeninntjening, er av nasjonal karakter o.l.
Noen fartøy er så store eller har så spesielle behov at de krever nasjonal oppmerksomhet og prioritering. Vi får håpe at støtte til istandsetting over flere år, for fartøy med store istandsettingsbehov, blir mulig også gjennom regional forvaltning. Overordna planer for å løse utfordringer av nasjonal karakter vil det fortsatt være behov for. Sjøfartsdirektoratet legger premisser for fartøyenes drift, og dette skal følges opp av Riksantikvaren. Fartøyvernsentrene skal fortsatt forvaltes av det statlige direktoratet. Fartøy har en tendens til å forfalle fort dersom teknisk forvaltning og vedlikehold ikke er god nok. Det vil derfor være behov for en viss ekspertise også i årene som kommer, selv om den regionale forvaltningen skal innrettes etter “generalistprinsippet”.
Hardanger Fartøyvernsenter 