Tidskapselen “Anna Karoline”

Jeg innser at jeg er en av de heldige. Jeg er nemlig omgitt av maritime tidskapsler, og får lov til å utforske dem. I våre dager er det ikke uvanlig å drømme seg tilbake til fortida, eller sågar inn i framtida. Foreløpig er det en umulighet, så derfor får vi ta til takke med det mulige, nemlig å utforske de sporene våre forfedre har etterlatt seg.

Som håndverker innenfor fartøyvern og museumsfartøy er jeg omgitt av spor fra en svunnen tid. Det siste halve året har jeg sammen med 5 kolleger fra Hardanger Fartøyvernsenter vært i arbeid med å renovere/tilbakeføre jekta “Anna Karoline” i Bodø. Jekta blei bygd i 1876 i Mosvika, Trøndelag. Da “Anna Karoline” blei sjøsatt var hun klinkbygd og var nesten som en 60 fots lang åpen båt å regne. Kun et fast dekk for- og akter over lugarene, mens hele midterskipet var et stort lasterom. Over lasterommet var det flak som kunne dekke lasterommet, eller fjernes slik at fartøyet var åpent. Opp fra lasterommet steig en mast, som sannsynligvis var omkring 27 meter lang. Kraftige hampetau holdt masta oppreist og en diger rå med et stort seil var “motoren”. Det må ha vært et imponerende syn!

En nordlandsjekt under seil

Rundt århundreskiftet 1900, kom et skifte for mange fartøy. Utenpå klinkhuden la man kravellhud slik at skroget blei glatt, motoren kom i bruk, og slik gikk det med “Anna Karoline” også. Bjelker blei flyttet rundt og et nytt dekksarrangement tok form. For å følge med i de skiftende kravene i tida foretok man seg stadige inngrep for å være aktuell i enda noen år. Til slutt gikk tida fra en og “Anna Karoline” gikk over til å bli lekter før leken var slutt og Nordlandsmuseet overtok. Ambisjonen og intensjonen var å bevare en jekt for ettertida og at den skulle bevares som en tidskapsel fra en tid og et liv som var forbi.

Museet hadde mange ambisjoner og måtte prioritere sine satsinger. “Anna Karoline” blei derfor stående under åpen himmel i 30 år før man bygde et tak over henne. Det skapte liv om bord, men på et helt annet vis. Råtesoppen herjet og fortærte bindemiddelet i store deler av treverket. Resultatet blei at det meste av treverket i skroget overvanns drysset fra hverandre eller blei holt og som papp å regne. Som en verkebyll for museet har “Anna Karoline” stått bortgjemt i et skur i Bodøsjøen i nærmere 40 år. Det er det snart slutt på! Nordlandsmuseet åpner snart en ny avdeling som kalles jektefartsmuseet og den største gjenstanden i dette museet er jekta. For at den skal være presentabel og være i så god stand at hun tåler at folk går tett innpå henne har altså vi fra Hardanger vært i arbeid i mange måneder.

Dekket er fjernet og bjelkelaget er heller ikke i god forfatning.

I 2016 fjernet vi dekk og dekksbjelker. De gikk mer eller mindre opp i røyk, de var som røyksopp, da vi fjernet dem og heldigvis var de stort sett fra 1950-tallet så den helt store historiske verdien for jekta hadde de ikke. I løpet av de siste månedene har vi tolket sporene etter hvert som vi har fjernet råttent trevirke, samtidig som vi har studert og tatt mål av to jektemodeller som begge er laget i Mosvika. Modellene har vært fantastiske rettesnorer for å forstå det vi har stått med om bord i “Anna Karoline”. Ut fra modellene fikk vi forståelse for at en av betene (en tverrbjelke i slaget av fartøyet) må ha blitt flyttet akterover. Da vi studerte spantene lengre fram fant vi at ett av dem tidligere hadde vært utstyrt med en tapp som passet opp i tapphullet i beten.

Den gamle beten i forskipet er tilbake på plass. Ett nivå høyere opp vil det også komme en bjelke.

I akterskipet fikk vi ikke bjelkevegerens plassering til å passe i høyden. Derfor blei det presserende for oss å sende prøver av treverket til dendrokronologiske tester. Her fant de ut at disse vegerne var hogd i 1907, noe som passer med ombyggingen som blei gjort i 1908. Testene viste også at det eldste treverket om bord blei hogd vinteren 1875/76, noe som passer fint til bygging i 1876. Overraskende for oss var det at det klinkbordet vi sendte prøve på var av furu og mer oppsiktsvekkende at treet det var hugd ut av hadde fått sin første årring i 1545.

Enhver istandsetting vi får lov til å gjennomføre er et eget forskningsprosjekt. Hva kan vi lese ut av sporene om bord? Hva er originalt og hva har kommet til i ettertid, hvilket verktøy har man brukt osv. Svært mange av slike spor får vi kun svar på når vi demonterer og ser hva som skjuler seg bakom innredning, garnering og så videre. Som håndverker er det lett å forherlige det å bygge noe nytt, men du verden så lærerikt det er å få lov til å studere disse tidskapslene, bit for bit.

Vaterbordet ligger som en kraftig reim på innsiden av rekkestøttene. Dimensjonen vi har lagt oss på, tatt fra modellene, er 14 cm høy x 20 cm bred. Forut følger dekket og den øverste bordgangen to forskjellige linjer og for at overkant av vaterbordet skal følge bordgangen får den en høyde framme mot stevnen som er ca 45 cm. Her er Martin i gang med å hugge den i fasong.

Her ser vi hvordan vaterbordet blir høyere og høyere jo nærmere stevnen vi kommer.

Status i slutten av januar 2019. Her ser vi hvor stort lasterommet blir i forhold til dekkene for- og akter.

På riggverkstedet har Sarah gjort vantene klare. Metodene og dimensjoner er inspirert av den originale riggen fra jekt Brødrene, som vi har målt opp i Bodøsjøen.

Vi er nå i ferd med å avslutte vårt arbeide for denne gang. Skroget er halvferdig, men masta skal reises før vi setter kursen mot Hardanger igjen. Nye tidskapsler venter på oss.