Våren er her, fram med fårefettet.

Fredag 24 mai seig skonnerten “Anna Rogde”, seilkutteren “Folkvang” og seilskøyta “Hellevik” inn på bukta i Grovfjord og fortøyde ved gamle Grovfjord Mekaniske verksted.  Hardanger Fartøyvernsenter stilte med rigger og repslager Sarah Sjøgreen og undertegnede for å holde kurs i vedlikehold av rigg. Fra båtene fikk vi oppgitt at det stilte omkring 7 personer samt at vi forventet å få med båtbygger Ole Langvik-Hansen fra Nordnorsk Fartøyvernsenter. Ved opptelling av deltagere fant vi ut at vi var 20 personer samlet, og da var det bare å sette i gang.

En del av deltagerne på vedlikeholdskurset samlet på dekk av “Anna Rogde”

Vi gikk gjennom riggene og fikk fram hva som var den største utfordringen på de forskjellige båtene. “Anna Rogde” er ei driftig dame så der om bord fungerte det meste. Kun små justeringer, litt vedlikehold her og der var utfordringene. “Folkvang” har de siste 15 år seilt med naturfiber i løpende rigg og bomullseil. Fall og skjøter blei smurt godt inn i en blanding av tjære og tran tidligere og tauene hadde stivnet i den posisjon man forlot dem en vinterdag. Etter det var det nesten ikke mulig å få seilene opp igjen. “Hellevik” er ny for eieren, og riggen et mysterium han ønsket å finne ut av. Å si at den var på stell ville være drøyt å påstå. Vi hadde altså litt å gå i gang med lørdag morgen.

Hellevik, Folkvang og Anna Rogde i Grovfjord. Foto: Knut Godø

Som repslager følte Sarah et stort ansvar for å mykgjøre både skipperen og tauene om bord på “Folkvang”. Hun blei stroppet fast til et fall og hivd opp i masta av mannskapet. Hvordan de fikk tauet til å gli i blokkene vet ikke jeg, men plutselig satt hun i båtsmanns stolen og firte ned klofallet. Siden tauene var stive og mettet av tjære fikk skipper Ole Magnus beskjed om å mikse en pøs med rå linolje og terpentin. Han og hans mannskap kjørte tauet raskt igjennom blandingen og jeg så at smilet kom fram utover dagen. Om det var terpentindunstene som gjorde utslaget skal jeg ikke gjette på, men humøret steig i alle fall. Det var det også god grunn til, for de stive tauene lå etter hvert som halvslappe kveiler på kaia. Glinsende, svette og mykere!

Ole Magnus drar “Folkvang” sine tau gjennom en oppmykende blanding av linolje og terpentin.

-“Hampetau skal tjæres med omhu”, kunne Sarah fortelle.

-“Tjære impregnerer fibrene slik at tauet ikke råtner, men det er ingen grunn til å smøre mer tjære på enn nødvendig. Først når overflaten er grå og mangler tjære bør man gi det en blanding av tjære og f.eks. linolje. Men aldri tynn tjæren med rødsprit”, bedyrer hun, “rødspriten svekker hampetau mer enn godt er. Og så må dere huske at terpentin kun er en nødløsning i dette tilfelle. Vi vet ikke hvordan den påvirker hampefibrenes styrke over tid.

Kevin står klar med raspa for å gjøre hullene i jomfruene mer avrundet der taljerepet trykker.

Om bord i “Anna Rogde” kjempet ungdommene med å få et stivt taljerep ut av de trange hullene i en av jomfruene. Til slutt måtte de kappe hele stasen av og kassere tauet. Det var laget av et meget løst slått firslått tjæret hampetau. Siden det var så løst slått hadde det mistet fasongen der det sto i hullene, og derfor er det viktig at taljerepene er hardt slått. Når det mister sin fasong, dvs. flater ut, åpnes kordelene opp og det får større overflate som kan slites samtidig som vann får muligheten til å trekke inn i tauet når utflatingen skjer. Om bord hadde man en hel kveil med firslått hampetau, desverre samme løst slåtte, som den yngre garde tredde tilbake og strammet opp ved hjelp av klofallet til stormasta. For å sjekke fiberlengdene, som har mye å si for tauets kvalitet over tid, kappet Sarah av en meters lengde av det nye tauet, spant opp kordelene og dro fibrene fra hverandre. Lengdene på fibrene viste seg å være fra uhyggelig lite til omkring 10 cm. Et godt tau og varig tau bør ha fiberlengder fra 10 til 30 – 60 cm. Fibrene ligger jo ved siden av hverandre og det er friksjonen mellom dem som bestemmer hva det tåler.

Tarjei, Stian, Kevin og Ingeborg smører kledningen.

Ingeborg har kommet ned til dekksnivå og smører taljerepene også. Med en sokk på den ene hånda og lappsalven i en flaske blir det lite søl under smøringen.

De gjorde en flott innsats denne yngre garde. Etter oppstramming av de to nyetaljerepene, hvor oppgaven i grunnen var å runde av slitekurven inne i jomfruenes huller gikk Ingeborg, Tarjei, Stian og Kevin til værs for å smøre kledningen på vantene. Ofte er denne smørningen, eller lappsalve som det kalles, en blanding av fåretalg, kokt linolje, tjære og sot (for å få den sort), men om bord i “Anna Rogde” har man holdt seg til en blanding av linolje og tjære så vidt jeg forstod. Og det så da også godt ut etter 18 år i friluft! Denne tjæreblandingen kunne de smøre på med godt resultat fordi kledningen er lagt med tjæret sjømannsgarn i hamp. Om det var brukt sjømannsgarn av plastmateriale, som mange gjør i dag, bør man holde tjæren borte da den løser opp plasten over tid. Noe må man allikevel beskytte garnet med da sola ellers nedbryter plasten slik at den forsvinner i havet som mikroplast. Da er Sotralin et greit alternativ, men fra vårt ståsted er det hampefiber som gjelder.

Magne smører innvendig i klørne med talg slik at gaffelen skal skli lett oppetter masta.

Ole brukte en del tid med å varme opp, ja koke opp talg og blande sammen en hvit lappsalve. Oppskriften til denne fikk vi fra Jo Leif Strønen, som seiler båtsmann om bord på Statsraad Lehmkuhl. Slik hvit lappsalve ser vi ofte på nakne wire i framriggen og kanskje har man også brukt denne på wirebendslene til vantene. Ole smurte i alle fall et strøk på bendslene til “Folkvang”. Så får vi se hvordan det står seg.

Ellers åpnet Erling opp i treverket rundt jomfru og taljerep, for å unngå videre gnag, Kåre og Jon Ivar hadde av en bomstol og laget også stropper for å holde halsen nede mot bommen på skapelig vis, Elleke var godt i gang med en skinkel til klyver da vi avsluttet på søndagen, Magne smurte seg selv, klør og klauamakk med talg, Eilif gjorde alt mulig osv. Det foregikk mye om bord i “Anna Rogde”.

Kåre reingjør masta under bomstolen, før den igjen blir montert.

Erling, Elleke, Jon Ivar og Morten kler tauet som skal bli til en skinkel.

Sarah viser Elleke hvordan hun lager taljerepsknop.

På Hellevik styrte Tony på med hjelp fra Knut og andre, og seil og skjøter kom på plass. Alt i alt ble det er fruktbart møte mellom de forskjellige aktørene. Så får vi se hva sommeren bringer før vi igjen møtes i september. Da skal disse tre fartøyene igjen i vinden for å delta i Nordisk Gaffelriggseminar, som foregår fra “Anna Rogde”s hjemmehavn Harstad.

Hellevik har fått opp seila.

Endelig en liten pause.