Skrevet av lærling Arne Eriksen

I småbåtverkstaden på Hardanger Fartøyvernsenter skal vi i gang med å bygge en Hardangerfæring av eldre type (dvs. fra før 1900-tallet) denne vinteren. En av særtrekkene ved den gamle Hardangerbåten er de hogde halsene; altså den første bordgangen i endene av båten, som formes gjennom kløyving, hogging og høvling. I dette innlegget skal jeg prøve å demystifiere denne i dag sjeldne teknikken, som før var dominerende i en eller annen form på de små klinkbygde båtene langs hele kysten.

Halsene på Hardangerbåten representerer en løsning på en utfordrende problemstilling: bordet er bredt, og det skal rotere (vri seg) nærmere 60 grader over en distanse på under to meter. I tillegg skal innløpet på båten være skarpt for å ivareta de gode egenskapene for både årer og seil. Et flatt bord som blir bøyd og rotert med makt har veldig lyst til å bukte seg utover. Dermed har man valgt å “dødhogge” halsene (endebordene), det vil si å gi dem deres endelige form gjennom bearbeiding før de festes i båten.


Det første steget i dette arbeidet er å finne to egnede emner. Til halser kan man gjerne bruke tre som ikke er spesielt godt egnet til andre formål i båten, siden den ferdige halsen er knappe 180 cm lang og smalner betydelig av mot stamnene. Dessuten skal de ikke bøyes i noen betydelig grad, så det er ikke så nøye om emnet er av litt tung og stiv material. Det som derimot er viktig er for det første at de holder riktig dimensjon: den ferdige framhalsen skal være litt over 12” bred i møtet med botnabordet – bakhalsen blir noe smalere. Det er også et poeng at treet ikke er større enn nødvendig, siden all overflødig tykkelse medbringer mye tungt ekstra arbeid både i kløyving, bearbeiding og handtering av emnene. For å oppnå disse målene vil vi ha en stokk som holder minst 18” i diameter ved roten, siden vi kan regne med å miste omtrent tre tommer i barkingen, to tommer i kløyvingen og bearbeidingen og en knapp tomme i tørkingen.

Det andre kriteriet er rotasjonen. Siden styrbord framhals og babord bakhals roterer mot klokken, og babord framhald og styrbord bakhals med klokken, så trenger vi to stokker med motsatt rotasjon. Det er ikke så viktig at rotasjonen er akkurat den samme som vi har tenkt å kløyve stokken etter, og en rettfibret stokk kan kløyves hvilken vei som helst, men det er et poeng å ikke kløyve mot treets rotasjon. Det er ikke alltid helt lett å bedømme rotasjonen i et tre som står på rot, men man kan få hjelp til å tolke treet gjennom døde greiner som har mistet barken, siden stammeveden i vår erfaring har samme rotasjon som disse. En annen måte er å ta av en strimle med bark, og føre en syl eller baksiden av en knivspiss på langs av stammen. Verktøyet vil naturlig følge fiberretningen.

Når vi har funnet de trærne vi vil ha, barker vi dem på rot før fellingen. Dette vil lette arbeidet framover betydelig. Når treet er nede og halsakubben er kappet på lengde, er det på tide å bestemme hvordan de skal kløyves. Vi gjør dette ved å se på endene av stokken, for å se om det er noe i formen eller beskaffenheten som styrer hvordan kløyvet burde plasseres. Spesielt rotenden av stokken kan være litt uregelmessig formet, og så har furuen som regel en margsprekk vi må ta stilling til. Når vi har blitt enige med oss selv om hvordan vi vil gå frem, bruker vi en loddskive for å merke opp endene av stokken med en 60 graders rotasjon i ønsket retning. Når dette er gjort, snorslår vi stokkene med en krittsnor, og hogger et spor – en ask – langs streken. Denne vil hjelpe å styre kløyvingen, og gjør det lettere å slå i kiler.

Før kilene skal drives ned i sporet, borer vi en serie med hull med ca. 5” avstand inn mot margen av treet. Til dette bruker vi en 1” navar. Det er avgjørende at boringen er så presis som mulig, siden et skeivt hull fort spise av den brukbare tykkelsen på emnet. For å oppnå en god presisjon, borer vi først hullene som er nærmest endene av stokken, siden vi har oppmerkingen vår på endene å styre etter der. Deretter borer vi opp det midterste hullet, og for å være sikker på retningen setter vi to strake pinner i de første to hullene vi boret. Når vi sikter fra enden av stokken og ser at navaren står akkurat midt imellom disse to pinnene, kan vi anta at vi har riktig retning på boringen. Denne metoden fortsetter vi med til alle hullene er boret på den ene siden, og så snur vi stokken og gjør det samme fra andre siden. Om du møter hullene fra den andre siden midt i stokken, vet du at presisjonen er på plass.

Når alle hullene er boret, er det selve kløyvingen som står for tur. Vi begynner med å gå langs asken vi hogget tidligere, og gir noen kraftige hugg i den med en tung skogsøks for å starte en sprekkantydning. Når vi har gjort dette på begge sider, begynner vi å slå inn kiler for å endelig kløyve stokken. Hvis alle trinnene hittil er gjennomført skikkelig, er det veldig liten sjanse for problemer i kløyvingen, men det lønner seg å gå litt varsomt frem og følge nøye med hva stokken holder på med.

Når vi har to ferdige halvkløyvinger starter selve halsahoggingen. Vi merker opp et nytt plan på margsiden av emnet parallelt med kløyveplanet, men såpass langt inn i emnet at vi går fri navarsporene og eventuelle rester av margsprekken. Hvis man er usikker, er det lurt å sikre seg ved å trekke planet litt lenger inn, heller enn å måtte slette hele flaten to ganger. Når innsiden er slettet og vi er sikker på at vi har kvittet oss med alle potensielle problem på den flaten, kan vi merke opp utsiden av halsplanken. I denne omgangen skal vi ha planken ned til 2 1/2” tykkelse, så vi merker det opp i endene av emnet og snorslår igjen. Det er fort gjort at krittsnoren tar en liten “snarvei” mot midten av stokken, så det kan være lurt å kontrollere med en tommestokk at man faktisk har 2 1/2” tykkelse på merket sitt. Når man er fornøyd med oppmerkingen, hogger man til utsiden av stokken.

Når plankene er klare, borer vi et hull for innfesting av et tau, og så fortøyes emnene til lagring i sjøen. Dette gjør vi hovedsakelig for å hindre sprekkdanning i emnene mens de venter på videre bearbeiding, men vi ser også at emnene blir lettere å bearbeide med øks når de har ligget i sjøen en stund. Det er et poeng å ikke la dem ligge altfor lenge, spesielt i områder der pælemark kan være ett problem. For å unngå at halsene blir spist opp, kan man lagre dem på en trygg plass i flomålet, eller ha dem i brakkvann.

Les mer om småbåtverkstedet ved Hardanger fartøyvernsenter her