Siden oktober 2020 har vi hatt vår egen jakt Mathilde på slipp. 30 år etter at restaureringa og tilbakeføringa fra motorjakt til seiljakt var det behov for å skifte en fjerdedel av speilet og innerstevn med påfølgende judasører. Jeg stoppet opp litt i skrivinga før jeg nå skreiv judasører. Vi har nemlig hatt en liten diskusjon, eller oppklaring rundt denne benevnelsen, ute på slippen. Judasører er ikke bare en finurlig soppart. På gamle fartøy var det et kraftig tømmer som stakk godt over stevnhøyde på hver side av stevnen, på samme vis som lange rekkestøtter. Imellom judasørene hvilte baugsprydet ovenpå stevntoppen. På småbåtene, de klinkbygde tradisjonsbåtene, har man noe som kan minne om judasørene i det de kaller “lyrodd”. Sannsynligvis er det en sammenheng her, men hverken min kollega Kasper eller jeg kjenner den foreløpig.

Etter hvert forsvant judasørene på fartøyene, og de trakk seg så langt ned at de kom under rekka. De ble således en pakke med rekkestøtter tett inn mot stevnen. På tysk ser jeg at judasører blir kalt “klüssholtz”, altså klysstømmer eller klysstre, og det er nettopp det uttrykket mange fartøybyggere brukte i seinere år. Noen kalte dem for klysstømmer, andre for breitømmer, men uttrykket judasører henger også med oss, selv om de opprinnelig var noe mer enn som så.

Her ser vi judasørene som stikker opp i akterkant av stevnen på hønerævskøyta Haabet. Hvorfor kalles de judasører? Maleri som er malt av Halvor Mikkelsen, og som er fotografert av Hardanger og Voss Museum.

Vel, Mathilde har ikke slike oppstikkende ører, men her finnes annet i samme område.

Her er et bilde av Mathilde hvor den ligger i Skrova ca. 1914. Om vi zoomer inn på stevnpartiet vil vi se at toppen svinger seg som om den skulle tilhøre en klipper.
Her har vi zoomet inn litt og vi ser da tydeligere at stevntoppen slår framover.

I denne omgang er det heldigvis unødvendig å skifte stevnen, men i og med at innerstevnen er ny har vi hatt av ytterkriet, eller støtputa framme på stevnen. det er en 80 mm tykk list som er spikret i framkant av stevnen. Vi har nå benyttet anledningen til å ta med klipperfasongen i toppen av kriet. Det ser nå slik ut:

Fotografier av andre jakter og galeaser fra samme verft, Ola H. Nerhus i Ølve, viser at de hadde samme staffasjen alle sammen. Her er det jakt “Ingeborg” som er avbildet.
Etter å ha zoomet godt inn på det gamle fotografiet av Mathilde kunne vi tegne opp en profil av stevntoppen, og den ble slik. Uvant, for oss som er vant til å se Mathilde med helt bein framstevn, men litt moro også! Og ikke minst, det er antikvarisk korrekt.

På disse eldre fotografiene ser vi også et gjennomgående trekk ved Nerhus sine jakter. Staget, som holder masta framover, går ned på siden av baugsprydet og går sideveis gjennom stevnen og opp igjen over baugsprydet for så å bli bendslet. Wiren, som Ben Brynhildsen rigget Mathilde med i slutten av 1980-tallet, er fortsatt god, men vår rigger Sarah smerter og kler nå om det området av wiren som går gjennom stevnen.

Hovedjobben på Mathilde i denne omgang er å planke opp igjen skroget. Vi har nemlig måttet en hel del hudplanker for å utbedre de råteskadene som var oppstått. Ca. 250 meter hudplank har skipstømrerne lagt på nå i januar måned, og vi står på for å bli klare til sjøsetting som vi håper kan skje omkring 1. april. Vi har det med andre ord travelt, så jeg får avslutte dette innlegget og komme med i gjengen på slippen.