Skrevet av båtbyggerlærling Emilie Hansen Weydahl

Innledning

Selv om gradestokken har krøpet ned mot minus ti, er det full aktivitet ute på fartøyvernsenteret. Steamen velter ut av steamkassa og håndtverkerne drar ut den ene dampende planken etter den andre. Vi er i gang med huding på to store prosjekter samtidig. Tafjord har fått på de tre første omfarene og målargongen, den øverste plankegangen, og er nå i ferd med å få ny garnering. På vår egen Mathilde nærmer det seg slutten av opphuding etter utskiftninger av blant annet av rekkestøtter, spant, innerstevn og hukmann bak i hekken. 

Huding kan by på mye action og det er en del ting som må klaffe for at planker på opp mot tre tommers tykkelse skal kunne vris og bøyes til riktig fasong. Noe av det viktigste for å få dette til, er godt samarbeid og planlegging. Det er mange hender som er i sving på senteret nå. Vi har innleid tre håndtverkere, og selv Morten og Ivar som har jobba mest som konsulenter i det siste har kommet seg ut av kontoret for å være med på moroa. Vi har delt inn i forskjellige arbeidslag. En gjeng stikker ut, sager og høvler til planker, mens en annen gjeng steamer og monterer. Slik får vi til en slags masseproduksjon av hudplank. Det går overraskende fort å hude opp en båt når man først har kommet inn i en god rutine.

I dette innlegget skal jeg beskrive hvordan vi går frem når vi huder en båt på fartøyvernsenteret. Jeg har fått følge båtbyggerlærling Mads og resten av gjengen på Mathilde gjennom denne prosessen. 

En hudplank monteres på Mathilde. Video: Emilie Hansen Weydahl

Plankeløp

Plankene skaper linjer langs skroget og har en stor påvirkning på båtens estetikk. På fartøyvernsenteret jobber vi antikvarisk med å bringe fartøyene tilbake til den standen de opprinnelig var i. Derfor er det sjeldent at vi legger et helt nytt plankeløp, vi baserer oss på plankeløpet båten opprinnelig hadde. Når vi river gamle planker, risser vi opp linjer på spantene etter der de har vært og vi følger disse linjene når vi stikker ut nye hudplanker. Likevel kan det hende vi må gjøre noen justeringer og det er lurt å vite hva som skaper et fint plankeløp.

Plankene overvanns bør ha jevne bredder. Målargongen, det øverste omfaret, er ofte litt breiere fordi det går mye bolter gjennom her. Som et utgangspunkt kan man dele lengden på spantene på antall planker for å få plankebreddene, men plankene vil da fort bli veldig krumme og det blir vanskelig å finne emner som passer. Derfor lager vi ofte de nederste plankene en del breiere i endene mot stevnene, slik at vi får rettere planker. På noen båter legges det planker som går ut i to bredder mot akterstevnen. Slik er det på det tredje omfaret på Tafjord. Disse korte, i dette tilfelle gulrotformede, plankene kalles for tjuver.

Her går en planke over til å bli to mot akterenden.

Nærfoto av splittingen av plankebredden på “Tafjord”.

Støtene plasseres midt på spant og det skal etter regelverket  være minst tre omfar mellom støt på det samme spantet. Det bør være minst tre spant mellom støt på to planker rett ovenfor hverandre.

På Mathilde har vi endret litt på plankeløpet. Da jakta i 1984 gjennomgikk en omfattende restaurering, det var dette som var starten på fartøyvernsenteret, var den ganske oppseila. Springet hadde løftet seg litt opp midtkips, slik at det så flatt ut. Kjølen som skøyt rygg var låst av i denne oppseilte fasongen og ble ikke sluppet ned slik at den igjen ble bein. Dersom de hadde sluppet kjølen og skroget ned ville springet kommet tilbake. I stedet laget man et nytt spring, og tok alt inn på den øverste plankegangen. Dette førte til at den øverste planken ble svært smal midtskips og breiere ut mot stevnen og hekken.

Planken er over 8” bred når den nærmer seg stevnen. Her er den skåret ned noe i bredden, så den var urimelig bred framme.
Midtskips ser vi at den øverste plankegangen ble ca 5” da springet ble rettet opp på 1980-tallet.
Og så eset plankebredden ut i akterskipet igjen.

Målargongen på babord går fra å ha en bredde på 21 cm fram mot stevnen til 13 cm midtskips og 19 cm bak i hekken.

Dette har vi korrigert på styrbord side ved å lage en målargong med jevnere bredde. De første omfarene nedenfor har også blitt justert. På babord side, derimot, har vi ikke revet like mye hud og vi har ikke fått muligheten til å korrigere plankeløpet i denne omgangen.

Ny bredde midtskips.
Oversiktsbilde fra midtskips hvor plankene nå har en mer tradisjonell inndeling, i alle fall målargongen.

Den nye målargongen på styrbord er rundt 20 cm bred midskips og holder en jevnere bredde hele veien.

Å stikke ut en planke

Båtbyggerlærling Mads er med i gjengen som stikker ut og sager til nye planker, og nå skal han  lage en forholdsvis kort planke midt på båten over vannlinja. Den støter mot planker i begge ender og rekker ikke frem til spunningen i stevnen eller bak til hekken. Den har også lite vridning, så det vil være en enkel planke å lage og montere. Plankene ovenfor er allerede satt fast på båten.

Et malbord, som er et tynt bord som er smalere enn plankens bredde, legges inntil støten på planken foran og spikres på spantene. Det er viktig å ikke jage malbordet på plass slik at det blir bøyd i høyden, da vil man ikke få riktig kurve. Mads velger seg noen punkter langs malen der den ligger inntil spant og nummererer punktene. Planken Mads stikker ut er ganske rett og det er ikke mye variasjon i vinkelen til planken over, så det er tilstrekkelig med fire til fem punkter. På planker med mye vridning vil det være lurt å ha flere punkter. Det er også viktig å merke av hvis det er et støt på plankegangen over. Ved støtene er det ofte linjene ikke blir helt jevne. Hvis det blir en liten knekk i linja på den nye planken ved dette området, må man ikke bli frista til å jevne den ut for da vil kanskje ikke planken passe lenger. 

Det finnes flere metoder for å merke opp linjen til bordet over. Mads bruker en spesiallaget  kloss til å merke avstanden til planken over ved hvert punkt, i følge han er denne klossen vital. Han har laget en slags hake i enden på klossen slik at den vil rekke helt inn i hjørnet der kanten av bordet over møter spantet. Mads risser av rundt klossen på malen slik at det vil være mulig å kopiere punktene over på det nye plankeemnet.

Her er vi tett på, og Mads bruker en liten kloss som fast avstandsmål, slik at han får tegnet av på malbordet.
Her ser vi merket etter klossen, og en markering som viser at her skal planken ha et støt (dvs deles)

Andre liker å bruke tommestokken og tegner da av vinkelen den holdes i på malbordet. En annen metode er å bruke en stikkpasser som settes inn mot planken over og risse av sirkelslaget på malbordet. Når man da legger malen på emnet, kan man sette passeren på to forskjellige punkter på sirkelslaget og risse av på emnet. Da får man to sirkelslag som krysses i punktet man ville overføre. Det er nok denne metoden som er opphavet til uttrykket “å stikke ut planker”. Når alle punktene er markert på malen, tas den ned slik at Mads kan ta vinklene.

Mads har med seg en liten fjøl som han kan notere vinkler og breddemål på. Ofte kan det være lurt at fjøla har samme bredde som planketykkelsen. Mads bruker svaivinkelen til å måle vinklene mellom spant og bordet over ved hvert punkt. Ofte kan det være lurt å sjekke på spantet foran og bak om vinkelen er noenlunde lik. 

For at planken skal passe er det viktig at vinklene er korrekte. Her ser vi at Mads måler vinkelen mellom spantet og kanten av planken over.

Han streker av vinklene på fjøla og markerer de med nummer. Han måler også bredden på den nye planken ved hvert punkt og skriver det ned på fjøla. Breddene blir målt ned til rissene som er lagd i spantene. Hvis spantene er veldig konkave eller konvekse noteres dette også ned slik at planken kan høvles til å passe bedre mot spantene. Mads tar vinklene på støten til bordet fremme og noterer ned på fjøla. 

Vinkelen han har tatt merkes av på et bord. Siden planken er lang blir det mange vinkler på bordet, så det er viktig å merke hver vinkel.
Mads bruker en tommestokk for å måle bredden på planken. Også bredden varierer i lengderetning

Da er alt klart for å streke opp på et nytt emne.

Planken til Mads støter ikke mot spunningen i stevnen, men hvis man stikker ut en planke som gjør det, må man også notere vinklene her. I nedre del av skroget der spunningen, kjølfalsen,  er lengere og noe buet, kan det være lurt å lage en mal. Ofte er plankene tynnet i endene mot spunningen, mot stevnen. Det gjør at de blir lettere å bøye på, og ifølge tradisjonen har vi lov til å tynne plankeendene med 25% av tykkelsen.

Materialutvelgelgelse

Noe en lærling ofte får høre er at “margen skal inn!” Denne regelen gjelder for dekksplank, hudplank og garnering. Men hvorfor? Margsiden er mest motstandsdyktig mot råte, fordi den er omdannet til kjerneved som er full av harpiks,  og det er da lurt å ha den inn mot spant og bjelker. Utsiden av plankene kommer vi lett til og kan impregnere . Dessuten vil det være kjedelig om jeitveden råtnet bort først og den ligger skjult inne i natet. For å holde tett må vi ha noe godt å drive mot. 

Ofte har margsida flere kvister og sprekker. Derfor vil det for hud- og dekksplank estetisk sett gi mening å ha den vendt innover slik at den ikke synes, men for garneringen blir det margsiden som er den synlige. Ofte bruker vi garneringsplanker med vankant. Ved å legge margen inn får vi den fulle bredden der det synes og de manglende kantene på baksiden. Disse manglende kantene fungerer da som luftspalter mot spantene. Dette er kanskje hovedgrunnen for at garneringen også skal ha margen inn i båten. Planker som legges den veien er også lettere å bøye. På tross av at regelverket krever plankene lagt med margsiden innover, blir det praktisert motsatt i enkelte distrikter.

Det er lurt å velge å ha rotenden av planken inn mot stevnene. Her er det ofte mye vridning, spesielt i nedre del av skroget. Rotenden er sterkere og har mindre kvister og lar seg derfor lettere vri. I tillegg er plankene bredere mot stevnen og det er fint å ta nytte av den brede rotenden. 

Vi velger de styggeste  materialene til under vannlinja, og sparer de beste til over fribordet. Under vannlinja vil det sjeldent råtne når båten ligger på vannet store deler av året, mens plankene over vannlinja derimot er mer utsatt for råte fordi de er eksponert for varierende fuktighet. Emnet bør ikke være for rått, da det vil bli glipper i natene når det tørker. Svarte, døde kvister må unngås eller plugges. Hvis emnet er for smalt til å få plass til hele kurven til planken, kan man lage en slakere kurve og heller jage planken på det siste stykket.

Sage og høvle til en planke

Mads har valgt ut et passende emne og er klar til å merke opp den nye planken. Målene på malen er stukket ut på innsiden av planken, men vi begynner likevel med å merke opp på utsiden av det nye emnet, dvs siden som vender vekk fra margen. Vi starter med å tegne opp linjen som ligger inntil bordet over. Mads overfører punktene han fant fra malen ved å bruke klossen sin og nummererer punktene. 

Malbordet er stiftet fast ovenpå en planke, og da er det bare å merke fra malen.

Så spikrer han fast en rei som går fra punkt til punkt. Det kan være lurt å sette en spiker på hver side av reia i hvert punkt i stedet for å spikre rett igjennom den slik som Mads gjør, da sliter man ikke ut reia så fort. Det er viktig å fortsette i en jevn kurve forbi endepunktene ved å sikte og dytte litt på endene av reia. Når kurven ser bra ut er det bare å streke opp. 

Malbordet er fjernet og med en fin og jevn list stiftes fast etter merkene.
Etter å ha fulgt merkene er det viktig å se hvordan lista trekker. Det skal være jevne fine kurver, ellers blir de justert.

Mads finner den vinkelen som vil gi mest igjen på utsiden av planken og stiller saga etter denne vinkelen. Hele linjen sages ut med sirkelsaga i den samme vinkelen. Slik får vi linja overført til innsiden av planken.

På bordenden med vinklene finner Mads nå den åpneste vinkelen, slik at han kan stille sirkelsagas land etter denne.
Nå er det bare å følge streken og være stø på handa.

Mads snur planken rundt slik at margsiden vender opp og merker opp breddene. Han strekker igjen en rei mellom punktene og streker opp en fin linje. Her har man litt større frihet til å selv finne en fin linje fordi det ikke ennå er noen planke her på båten. Kanskje må man dra ut noen spiker for å få en jevn kurve. 

Med den ene kanten skåret jevnt og fint, vendes planken slik at rettsida (margsida) vender opp. Her merkes breddene opp.
Her ser vi at Mads retter av plankens flate litt, for under tørking får innsida en liten topp rundt margen.

Margsiden har en tendens til å bule litt opp på midten på uhøvlede planker. Mads høvler av den verste bulingen slik at sirkelsagen ikke vil ligge å vippe. Denne linjen sages på 90 grader med mindre spantet er veldig konvekst. Da forsøker vi å dele vinkelen med naboplanken. Mads sager så støten foran. Den bakerste støten venter han med til planken er på båten. Det er bare fint å ha litt ekstra lengde til å vri og bøye med.

Etter å ha skjært ut fasongen lager Mads her støten mot planken foran.

Så må Mads gå over vinklene på plankens overside. Han sjekker med svaivinkelen for hvert punkt og måler med tommestokken hvor mye som må høvles av for at vinklene skal stemme. Det skal høvles av mot plankens utside, kanten mot margsiden skal ikke røres for da blir linjen som Mads stakk ut endret. Mads trekker også fra rundt tre millimeter på plankens utside slik at det blir plass til driving og nating. Planken vil altså ligge inntil den over på innsiden, men ha en åpning på utsiden. Han høvler ned til merkene. Han høvler så kjapt over plankens utside med pusshøvelen. 

Her sjekkes vinklene, og vi ser her at det er litt blåmann i planken. Slikt kan lett oppstå under tørking, og her er det nok fordi et har ligget et strø på flaten slik at planken ikke har fått tørke ut raskt nok. Det er innenfor med små flekker under strøene, men er noe vi forsøker å unngå.
Begge kantene høvles, slik at kantene blir jevne, og får sin korrekte vinkel.
Med en rubank (langhøvel) ser Mads til at begge kantene har jevne kurver og her håndhøvler han flaten også. Når alt er fast og jevnet på båten skal vi håndhøvle fribordet.

Planken Mads jobber med er litt tykkere en de andre og skal ha en faset kant på undersiden. Han høvler til denne kanten, men lar det være igjen litt ekstra mot endene slik at støtene kan høvles jevne når planken er fast på båten.

Siden planken Mads nå har vist oss hvordan han går fram er et barkholt, dvs. en tykkere plankegang i fribordet, faser han kanten slik at det blir en overgang til de tynnere hudplankene.
Også på faskanten går Mads over med rubanken, eller pusshøvelen, for å få en fin kant.

Planken til Mads skal ikke bøyes eller vris mye, så det vil ikke være nødvendig å steame den. Størsteparten av de andre plankene på Mathilde er vi derimot avhengige av å steame. Regelen er at plankene skal ligge en time i steamkassa per tomme tykkelse. Det kan være lurt å legge den enden som skal vris og bøyes mest nærmest der steamen kommer inn i kassa.

Forberede montering

Det er viktig å ha alt klart på båten før planken monteres. Dette gjelder spesielt hvis planken er steamet, for da kan det være knapt med tid for å få den på før den stivner til igjen. Til å presse plankene på plass bruker vi hudskruer. Når garneringen ligger på plass, som den gjør på Mathilde, kan disse enten stikkes gjennom naglehull i spantene eller festes med en krok til en øyeskrue som er skrudd fast i spantet. Hudskruene gjøres klare og fordeles jevnt bortover der planken skal inn. Det legges også frem klosser, kiler, slegger, sirkelsag, drill og bor.

Her er alt klargjort for montering. Hudskruen går rett gjennom skutesida og har en tilsvarende klamp på innsida.
Her er en annen løsning for å feste hudskruen. Vi ønsker nemlig ikke å få altfor mange hull i garneringen, og enkelte plasser er det både tanker og innredning innenfor.

Montering

Mads har levert planken til monteringsgjengen bestående av Erik, Peder og Martin. Peder løfter den fremre delen på plass inn mot støten på planken foran og vipper på en hudskrue. Erik holder bakenden slik at støten kommer i riktig vinkel. Peder strammer til hudskruen. Ved å legge klosser under endene av skruen får han press på rett sted.
Noen slag med slegga i bakenden av planken gjør at den kommer helt inn i støten. Planken kiles opp slik at den ligger inntil planken over. Kilene slås inn mellom klosser som plasseres på planken under. 

For at planken skal støtes helt opp mot planken foran gir Erik den noen rapp i endeveden slik at den sklir framover.
Her ser vi at planken både må litt lengre fram og opp mot planken over.
Planken kiles opp slik at den ligger inntil planken over. Kilene slås inn mellom klosser som plasseres på planken under. 

Hvis det ikke er planket opp under, kan man skru klosser mot spantene eller slå inn tømmerhaker som det kan kiles mot.

Nå må den bakre støten på planken kappes for å få inn resten. Erik folder ut en god del av tommestokken sin og setter enden inntil støten på bordet bak. Han holder framenden av tommestokken fast i ett punkt på ytterkanten av den nye planken og vipper så bakenden ut og merker opp. Dette gjør han både på oversiden og undersiden av bordet. Han trekker fra noen millimeter til naten og streker opp. 

Med tommestokken finner Erik ut hvor planken skal kappes for å passe når den er bøyd inn på plass.
For å ha noe å sage etter merker han opp på utsiden av planken.
Så er det bare å sage på for å holde frosten ute av kroppen

Så kapper han enden. På spørsmål om hvorfor han ikke bruker sirkelsaga svarte han at “det er viktig å holde varmen”. Nå kan bakenden av bordet presses på plass med hudskruer og kiler. Noen slag med slegga samtidig som det skrus på hudskrua gjør at planken hopper fint inn på plass. Planken jages så inntil planken over med kiler og klosser slik at det blir tett på innsiden hele veien.

Sklir planken inn? Blir støtet for stort, eller for trangt, eller rett og slett passe?
Med makt føyer planken seg og legger seg fint inn mot spantene.

Spiker, nagler og bolter

Bordet spikres først fast i støtene med syv tommers spiker som forsenkes og plugges. Her må det brukes en poorhammer for å få spikeren inn den siste biten. Det kan være lurt å være to til dette, en som holder poorhammeren og en som slår med slegge, eller måkkert. 

Terje hører på lyden når spikeren er inne. Gjennom nabospantet til støten kommer en støtbolt. Dette brukes for å være sikker på at plankene er godt festet i endene selv om spikerne skulle slippe.
Til resten av spantene festes planken med trenagler. Naglene på Mathilde er lett koniske og åttekantede. På Tafjord derimot, brukes dreide nagler. Erik slår inn naglene med en treslegge. Så settes en døytel inn fra utsiden og en kile på innsiden (årette).
Døytler, eller dutler som det heter lokalt, er pyramideformede kiler. I kassen ligger også “dutlekongen”, dvs bolten som brukes for å åpne et spor i naglen slik at dutlen entrer fint.

På steder der det er vanskelig å komme til og kile fra innsiden, eller der man har vært uheldig og truffet en bolt med boret, slås det inn en blindnagle. Den har kilen satt halvveis i allerede når den slås inn og den slås ikke helt igjennom spant og garnering. Det kan være lurt å la noen naglehull stå åpne slik at det kan stikkes inn hudskruer til planken som skal settes på under.

Erik driver inn trenaglene med et “nagleslag”

Fyllingsplanken – den siste planken

En fyllingsplanke presses inn mellom to planker. Når man planker opp ovenfra og nedenfra, legges fyllingsplanken ofte i kiminga (overgangen mellom skrogside og skrogbunn). Her er skroget spesielt krumt, mens plankene er ganske beine. I tillegg vil det være enklere å slå inn planken siden åpningen er større ute enn inne ved spantene. Andre steder på skroget kan man opplevet at de to plankene over og under kniper mot hverandre og man må slite en del for å få fyllingsplanken inn. Fyllingsplanken er den siste planken som settes på båten og etter tradisjonen skal dette feires med brennevin. “Fylleplanken” som en kollega kaller den. 

Ute på slippen begynner Mathilde å ligne mer på seg selv igjen. Mens jeg sitter og skriver dette innlegget er Mathilde-gjengen godt i gang med å sage ut og montere de aller siste plankene. Kanskje vil de feire med noe godt i glasset når den siste fyllingsplanken har kommet på. Riktignok vil det bli koronasikkert hver for seg.