Artikkelen er skrevet av båtbyggerlærling Emilie Hansen Weydahl.

En regnværsdag på Mathilde. Et solseil kan være nyttig også på Vestlandet.

Her på vestlandet er det mange fuktige dager og råtesopper trives godt. Takket være råtesoppene, har vi nok av arbeid her på fartøyvernsenteret. Som regel ser vi mye større råteskader på båtene over vannlinja enn under. Under vannlinja kommer det ikke oksygen til og saltet konserverer treverket. Over vannlinja, derimot, kommer det både fuktighet og oksygen til og det blir ideelle forhold for råtesoppene. For mange trebåteiere er det regnvannet som er den store fienden. Spesielt der vannet samler seg og treverket ikke får tørke godt opp mellom hver regnværsdag, vil det fort oppstå råte. Derfor er det viktig at vannet dreneres bort og at det ikke blir fanget i kriker og kroker. Dette må vi tenke på når vi bygger dekk, dekkshus, luker og cockpit. På hus bruker vi takrenner for å få regnvannet vekk i kontrollerte former, men hvilke løsninger har vi for fartøy?

I dette innlegget skal jeg se på forskjellige løsninger.

Dekk

For at vannet skal renne vekk fra dekk, legger vi inn en bjelkebukt, det vil si at dekksbjelkene får en buet fasong, de krummer rygg. For større fartøy er pilhøyden rundt tre prosent av bredden, mens mindre fartøy ofte får større bjelkebukt. På et tradisjonelt dekk blir skandekket, den ytterste dekksplanken, boltet gjennom målargongen og det blir banket inn drev mellom. Slik blir det en vanntett overgang mellom dekk og skuteside. På større fartøy er ofte skandekk og vaterbord, dekksplanken innenfor skandekket, høyere (tjukkere) enn resten av dekksplankene. Dette gjør at vannet ikke vil renne rett ned fra dekk, men heller samle seg inntil vaterbordet der springet er lavest. Her plasseres det da spygatter for å få drenert vekk vannet. Det bores et hull fra hjørnet mellom vaterbordet og dekksplanken innafor, til helt gjennom målargongen. Så tres det inn et blyrør. Røret brettes ut i begge ender slik at det passer tett inntil dekket og målargongen. Det legges linoljekitt bak, så nagles spygattet fast med kobbertacks tett i tett.

På fartøy hvor det er et vaterbord, en innramming av dekket som er tykkere enn selve dekket, monteres spygatter for å få vannet over bord.
Spygattet her er et blyrør hvor det er laget en flens både ute og inne. Her stiftes blyrøret fast på bankskøyte “Storeggen av Ålesund”

Siden spygattet ligger i overgang mellom vaterbord og dekk ledes vannet ned til åpningen og forsvinner over bord.

På passasjerfergen “Framnæs” har skandekket fått en hulkil slik at vannet vil renne fra det høyere skandekket ned i spygattene.

Av og til har fartøyene en randplanke på innsiden av vaterbordet. Dette blir gjerne formet slik at det fungerer som en rennestein, slik at alt vannet ikke samler seg over et nat.
Her nærmer randplanken seg ferdig på sundbåten Framnæs i Kristiansund.

Dekkshus

På større fartøy plasseres dekkshus på rammer som står på kravellene og dekksbjelkene. Rammen har ofte en kant som heller ned, slik at vannet vil renne av. Det drives mellom denne ramma og dekk. 

Også rundt dekkshus og overbygninger forsøker man å lede vekk vannet fra å bli stående inntil huset. Her er en dekksramme med skrå kanter.
Prinsippskisse av en slik ramme. Dette er fra styrehuset på “pjolterbåten” Tysso.

På skøyta “Ariadne” var hyttekarmene bolta rett på kravellene og dekksbjelkene, uten noen ramme å stå på. Dette er en litt skjør konstruksjon for å drive mot og i tillegg vil vannet fort samle seg i det skarpe hjørnet mellom dekksplankene og hyttekarmen. På Ariadne ble det lekkasjer her hele veien. Alle kravellene og dekksbjelkene som hyttekarmene og cockpitkarmene var montert på hadde råtnet og måtte skiftes ut. På Ariadne var dette et godt skjult problem som vi først fikk se omfanget av etter å ha revet hytte- og cockpitkarmene og deler av dekk. 

På seilskøyta Ariadne ser vi resultatet av at vannet ikke har blitt ledet godt nok vekk fra dekkshuset. Det har gått hardt ut over dekksbjelker og kraveller.

Da  vi bygde opp igjen dekkshuset, la vi en ramme med en hulkil oppå kravellene og dekksbjelkene. Denne rammen leder vannet bort fra hjørnet og gjør også at natet blir flyttet bort fra hjørnet.

Ved istandsettinga som er på gang har vi nå laget en ny ramme, hvor vannet ledes bort fra hyttesider.
Skisse som viser hvordan ramma ser ut.

Tak

På mange tradisjonelle fartøy er taket på dekkshuset lagt som et vanlig dekk som drives. Med mindre det er brukt en drivreim, det vil si en planke som er felt ned i bjelkene, blir det satt inn gjennomgående bolter på tvers hele veien slik at man ikke driver plankene fra hverandre. På “Hansteen” er de ytterste plankene, randplankene, tjukkere i endene, slik at de skaper en ramme rundt dekkshuset.

Her er et annet eksempel, og det stammer fra seildampskipet Hansteen i Trondheim

Så nært hjørnet, hvor vannet naturlig vil samles, som mulig er det montert et avløp.
Vannet fra taket blir drenert ut gjennom rørene.

Her er en skisse som viser hvordan det er brukt blyrør gjennom selve dekket, og at det er koblet sammen med et dreneringsrør i kopper.

På Hansteen er planken på innsiden av randplanken en drivreim som er felt ned i takbjelkene. Under restaureringen i 2004, møtte arbeidsgjengen fra fartøyvernsenteret på problemer med å få drevet godt mellom randplanken og drivreima. Selv om randplanken var bolta sammen med drivreima med klinkbolter, ble presset fra drevet så stort at de to plankene ble presset fra hverandre. Randplanken var spikra ned i ramma rundt huset og dro denne med seg utover. For å få kontroll på dette problemet ble det satt fjærbolter gjennom husramma som ble spikra fast i bjelkene. Selv om dette hjalp, konstanterte arbeidsgjengen at dette ikke er en fullgod konstruksjon for et tak som skal drives.

På slike dekkshus er det fare for at taket blir drevet fra hverandre, og for å holde huset sammen og motstå trykket fra drivinga er det her både felt ned en drivreim i bjelken, og en fjørbolt holder sidene sammen med bjelkene.
Her ser vi hodet på en fjørbolt på sildampskipet Hansteen.

På “Oster” er det en lignende løsning som på Hansteen, men i stedet for at randplanken har en forhøyning, er det lagt på en list rundt hele dekkshuset.

Det er ikke alle slik tak som har en tykkere randplanke. Her er en skisse som viser at det er spikret fast en list som avgrenser vannet fra å renne fritt ut over kanten.
Her fra dekkshuset på D/S Oster.

På styrehus er det vanlig å tekke taket med seilduk, takpapp eller sinkplater. Taket stikker godt ut for hussidene og i underkant blir det lagt listverk. 

Et seildukslag blir lagt på dekkshuset til MS Stangfjord.
På MS Arnafjord valgte man blikktak i sin tid.

På “Fremad II” ble det valgt en mer moderne løsning med glassfiberduk. Her lagde vi også en dryppkant, slik at vannet ikke skulle krype opp i treverket på undersiden.

Her et bilde fra fiskefartøyet Fremad II, hvor det er glassfiber på taket. Legg merke til at duken henger ned som en dryppkant.

Skylight og nedgangskapper

Et kjent problem er skylights og nedgangskapper som lekker. Ofte kan det samle seg vann bak hengslede luker og det vil fort oppstå råte og lekkasjer. Det er derfor spesielt viktig at vannet blir drenert bort fra skylights og nedgangskapper. I sprekken mellom det hengslede lokket eller vinduet blir det ofte lagd en vannrenne som leder vannet bort. På skylights er vannrennene frest ut av det innvendige mønestykket. 

Vannrennene på skylightet i “Arnafjord” stikker litt ut forbi sidene. Da unngås det at vannet samler seg i sprekker i sammenføyningene.

Jakt Mathilde fikk ny nedgangskappe for et par år siden, og her er det laget en god vannrenne der lokket er hengslet mot det faste taket.
Den synlige delen av renna blir ofte skåret ned slik at det bare blir en tynn kant som stikker ut. Dette er for å gi et smekrere uttrykk.

Her er vannrenna på nedgangskappa til “Mathilde”. 

Mathilde har et skylight som har helt skjulte vannrenner når lukene er lukket. Dette skylightet har også vannrenner som går nedover langs toppen av sidene.

Mathilde har også et sekskantet skylight som ikke kan åpnes, men fallvinkelen på vinduene er for liten til at vannet renner forbi den nederste vindusfugen. Derfor er det boret et hull gjennom rammen her slik at alt vannet får rent bort.

På skylightet til Ariadne er det lagd en ekstra dryppkant slik at vannet ikke skal følge rammen til glassruta nedover og muligens inn i båten.

Dryppkanten vises inni vannrenna.

I cockpitten til Ariadne er det hengslede benker, og vi har her lagd til samme type vannrenner som er vanlig å bruke på skylights og nedgangskapper. Her renner vannet rett ned i den selvdrenerende cockpiten.

Nå har altså Ariadne fått ny hulkilramme rundt cockpit og dekkshus og nye vannrenner i benker og skylight. Da ligger alt til rette for at hun skal klare vestlandsregnet som sikkert vil vise seg så snart plussgradene kommer.

Som vi ser blir det gjort mye for å lede vannet vekk, slik at det ikke blir stående på forskjellige plasser om bord. Det er ferskvannet som er så skadelig, for ferskvannet gir fuktighet til treverket og fuktig treverk er noe av det beste råtesoppen vet. Så se til at treverket får tørke opp, impregner godt, og sørg for god ventilasjon. Da vil båten få et godt liv.

Les mer om Hardanger fartøyvernsenter på fartoyvern.no