Klimaomstilling i fartøyvernet – hva betyr det?

Debattinnlegg: Tuva Løkse, fartøyvernrådgiver, Riksantikvaren

Det norske fartøyvernet har mye å være stolte av, men også et arbeid å ta fatt på når det kommer til klima og miljø. 

Gjennom Parisavtalen har Norge forpliktet seg til å kutte 50-55 % av våre klimagassutslipp innen 2030. Det er åtte år til. Aldri før har det vært tydeligere at alle må bidra der de kan dersom dette målet skal nåes. 

Riksantikvaren lanserte i høst sin «Klimastrategi for kulturmiljøforvaltningen 2021 – 2030». Det er en god strategi for faste kulturminner, men vi vet at fartøyvernet ofte står i mer komplekse problemstillinger enn man gjør i bygningsvernet. Hovedargumentasjonen i klimastrategien om at «de mest klimavennlige bygningene er de som allerede er bygget» er ikke direkte overførbar til fartøyfeltet. Fartøyvernet må finne vår egen måte å jobbe med klimaomstilling på, og det begynner å haste.

Fartøyvernet er ment å ta vare på representanter for tilbakelagte teknologiske stadier. Det slår ut på godt og vondt, klimamessig. Vi tar vare på kunnskap og kompetanse fra en tid da skipsfarten var tilnærmet utslippsfri. Dette er seilinga og sjømannskapet fra seilskutetiden, materialforståelsen og tradisjonshåndverkene som omsetter naturlige materialer til båt, rigg og seil. Men vi har også kullfyrte dampskip med svart røyk fra skorsteinen. De fleste av kulturminnene med vernestatus forbrenner fossile brennstoff i større eller mindre grad.

I bygninger kan man lettere erstatte et teknisk system når det av forskjellige grunner er påkrevd. Et fartøy kan nærmest regnes som en maskin i seg selv, der alt henger sammen med alt. Å bytte ut tekniske systemer om bord vil i de fleste tilfeller måtte regnes som vesentlige inngrep. Fartøy er selvbærende konstruksjoner, der all plass i utgangspunktet er disponert og som skal sertifiseres etter strenge regler. Dette setter grenser for hva som er teknisk mulig, og hva det er mulig å innpasse av nye komponenter og systemer. Fremdriftsmaskineriet er i mange av fartøyene selve «hjertet». En vesentlig del av kulturarven som holdes levende i fartøyvernet handler om å praktisere kunnskap og kompetanse ved å holde de historiske båtene seilende som i forgangne tider. At fartøyene er i drift og kan ta med seg publikum ut på sjøen for å oppleve dem er også en sentral bærebjelke for både engasjementet og økonomien i disse prosjektene. Men drift er ofte lik utslipp. 

Til tross for tekniske og antikvariske begrensninger finnes det mange muligheter vi bør se nærmere på. En relativt lavthengende frukt kunne være å prøve seg frem med elektrisk fremdrift i noen av seilskipene, hvor maskinen uansett er et relativt nytt «fremmedelement». Det er nok også et potensiale for utslippsreduksjon å hente ut av godt vedlikehold av de gamle maskinene. Ellers jobbes det med å utvikle alternative drivstoffvarianter, og om disse kan brukes i våre gamle motorer må det forskes på.

Risikerer veteranbåtene på sikt å få et omdømmeproblem? Hva du ser når en gammel bilferge siger forbi på fjorden avhenger av hvilke briller du har på. For vår kulturarvengasjerte skare er det opplagt at dette er verdifulle kulturminner, og man er dermed mindre opptatt av røyken fra skorsteinen fordi man anser dette å være viktige representanter for tilbakelagte trinn i historien. Andre ser bare en umoderne forurensende båt. Fartøyvernet er tuftet på «Vern gjennom bruk», og driftes i all hovedsak av frivillige. Hele vernefeltet er avhengige av et publikum som er villig til å betale for opplevelser om bord på våre flotte gamle fartøy. Fartøyvernet er dessuten avhengig av politisk velvilje og forståelse for våre litt særegne utfordringer i møte med det grønne skiftet. Og vi er helt avhengig av et godt omdømme for å opprettholde det nødvendige tilsiget av frivillige. Det krever at også vi i fartøyvernet ser etter mulighetene for å minimere utslipp.

Vi må sette inn støtet fremover på å skaffe oss mer kunnskap om hvilke utslippsreduserende, tekniske løsninger som er mulige uten å ødelegge fartøyenes historiske verdi. Vi må vite hvilket klimaavtrykk verneflåten faktisk har, og hvor vi har mest potensiale for å bli mer klima- og miljøvennlige. Vi må få konkretisert og tallfestet hvilke endringer som ville monne i vår sammenheng. Vi kommer til å stå i noen vanskelige faglige diskusjoner fremover der antikvariske prinsipper utfordres av krav til klimaomstilling, og vi må skaffe oss en felles og faktabasert forståelse å legge til grunn for de diskusjonene. 

Det finnes mange gode initiativ og enkeltprosjekter i fartøyvernmiljøene knyttet til klima- og miljø. Men et arbeid med klimaomstilling i fartøyvernet bør ikke være prisgitt enkeltpersoners klimaengasjement. Fartøyvernet må ha en felles plan. Det er grunn til å være bekymret for hvor dårlig tid man har til å gjennomføre ganske enorme utslippskutt, men man kan også spørre seg hvor fartøyvernet som felt vil stå om tyve år hvis vi ikke klarer å møte det grønne skiftet på en både klok og offensiv måte.

Riksantikvaren har plassert klima høyt på agendaen som et tema som favner over alle grener av kulturmiljøforvaltningen, og vi vil også være opptatt av dette innen fartøyvernfeltet fremover. Hos oss jobber vi med å finne handlingsrommet i våre egne virkemidler, men vi vil også være pådrivere for et samarbeid mellom alle som har viktige roller i fartøyvernet: regionalforvaltningen, Riksantikvaren, fartøyvernsentrene og de frivillige og deres organisasjoner. Derfor setter Riksantikvaren nå ned en arbeidsgruppe på tvers som skal være et diskusjonsforum og idéverksted, initiere prøveprosjekter og løfte temaet der det hører hjemme. Og så bretter vi opp ermene – sammen med dere!