Fram i flere faser

Det var andre tider i 1902 da Fram kom tilbake fra et fire årig tokt med Sverdrup. Hele riggen kryr av nysgjerige barn og unge som får klatre fritt omkring. HMS hadde visst ikke slått inn enda.

I løpet av en måneds tid nå i årets begynnelse har Hardanger Fartøyvernsenter hatt gleden av å sette seil på polarskipet Fram. Denne kraftklumpen av et fartøy, som sikkert oppførte seg bedre innefrosset i isen enn som seilfartøy ute på havet.  Et fartøy som ikke har ført seil siden Roald Amundsen kom hjem etter sydpolferden skulle nå rigges med seil igjen, over 100 år seinere.

Slik så det ut sist gang Fram hadde seil. Dette er altså fra Roald Amundsen sin ekspedisjon mot sydpolen. På seilene ser vi gordinger (tauverk for å pakke seilet) som går skrått over seilet.

Det første vi gjorde etter å ha fått oppdraget var å leite fram bilder av Fram for å studere detaljer. På nettet dukket det ene bildet av Fram opp etter det andre og her var det om å gjøre å holde tunga beint i munnen. Fram hadde tre store ekspedisjoner. Først Fridtjof Nansens tur mot nordpolen fra 1893 til 1896, hvor Fram dreiv med isen så nært polpunktet som ingen tidligere hadde vært. Deretter Otto Sverdrups tur, fra 1898 til 1902, på “baksida” av Grønland hvor de kartla øyriket i det nordlige Canada. Og til sist Roald Amundsen sin tur til Antarktis, i 1910 til 1912, hvor de altså nådde Sydpolen. Bildene som dukket opp på skjermen viste Fram med alle kluter satt, frosset inn i isen eller i en eller annen norsk havn på vei til eller fra en ekspedisjon. Ganske raskt kunne vi se at hverken fartøyet eller riggen var helt identisk fra den ene ekspedisjonen til den neste. Jo mer vi studerte fotografiene jo flere forandringer oppdaget vi fra den ene perioden til den neste.

Fram i originalutgaven. Akterdelen av skroget er høyere enn framover, så skroget skiller seg godt ut i profil fra de andre utgavene. Master og baugrundholter ser ut til å være like det vi ser på seinere tokt.

Fram slik den så ut da Sverdrup var på ekspedisjon. Skroget har blitt forhøyet framover slik at man får en hel del lugarer til mannskapet under dekk. Mastene og baugsprydet er derfor løftet opp ett hakk, men ser ellers ut til å være ganske identiske. 

Frams tredje fase, under ledelse av Amundsen. Mastene ser ut til å være identiske, men gaflene er nå fast stående oppe, og seilene er dratt inn mot mastene når de ikke er satt. Vi legger også merke til at rærne har kommet høyere opp, og den øverste så høyt opp at den sannsynligvis går med rakke på selve mastetoppen (kaltoppen).

Da Fram blei reddet fra fortapelsen og endte sine dager på museum i 1935-36 var Otto Sverdrup en av de ledende skikkelsene bak denne redningsaksjonen. Kanskje av den grunn, hva vet jeg, blei Fram restaurert og utstilt til et utseende hovedsakelig slik fartøyet hadde sett ut under Otto Sverdrups ekspedisjon. Det gjelder også riggen med master og alt tilbehøret med unntak av røstjernene, altså innfestingen av vantene til skroget, som støtter mastene sideveis. Amundsen flyttet innfestingen fra å være innenfor rekka, på dekket altså, til å bolte dem til skroget slik de oftest er på fartøy. Jeg ser ikke bort fra at røstjernene blei stående igjen på Fram da Amundsen rigget ned fartøyet og flyttet mastene over til hans eget polarskip Maud, som Christian Jensen bygde i 1917. På den tid var jo Fram så forfallent at Amundsen fikk plukke med seg det han kunne bruke på det nye fartøyet.

I 1929, eller deromkring, blei Fram slept til Trondheim for å vises fram. Ny rigg var da satt opp og her ser vi skuta i Bergen. Riggen er nå slik den så ut på andre ekspedisjon, men med elementer fra tredje ferd. Røstjernene er på utsiden av rekke og skrog, den øvre råa har blitt senket ned der den hører hjemme, mens rakken og tilhørende beslag er beholdt slik at den er lenket fast til snaumasta.

Vel, Fram er derfor i dag rigget slik den var rigget under ekspedisjon nr 2, noe Amundsen sitt mannskap hadde vanskeligheter med å forstå da noen av dem var om bord mange år seinere. Riggen lignet ikke på den som var om bord under deres seilas sammen med Amundsen. Da var det ikke bare røstjernene som var flyttet, men rærne var høyere oppe på fokkemasta (formasta) og gaflene som spredde ut seilets overlik sto fast oppe. Det betød at seilet blei dratt inn til masta når det ikke var i bruk, og for å få seilduken foldet ut sklei det ut på gaffel og bom i over og underkant. Håndteringen av seilet var da enklere, men hadde selvsagt også sine ulemper i forhold til at seilet var bendt (surret fast) til bom og gaffel slik som på ferdene til Nansen og Sverdrup.

Her ser vi sleidene som stikker ut med sine klør i framkant av seilet. Lar vi øynene ta turen opp under gaffelen ser vi at seilet er festet til en wire som er spikret oppunder gaffelen. Hvorfor seilet er festet slik på stormasta vet vi ikke. Kikker vi på gaffelen foran ser vi at seilet er festet til selve gaffelen med egne separate stropper.

Her ser vi en nylaget sleide som griper om skinna, og som er bendslet til seilet. 

Etter hvert fikk vi plukket fram bilder fra Sverdrup sin tur og lagt de andres utgaver av Fram ligge. På de klareste fotografiene dukket detaljene fram og vi så at riggen hadde sine spesielle løsninger. Seilets forlik kloret seg fast til masta ved hjelp av en kraftig skinne som er festet til mastenes akterkant og sleider som kan skli på skinna. Siden seilene er på plass på fotografiet ser vi ikke hele sleider, men klør som griper om skinna. Det har vi laget “kopier” av så godt som vi har klart å tolke det til, og sleidene fører nå seila fint oppetter masteskinnene igjen.

Fra dekket på fram, hvor vi ser Sverdrup i passiar med en Stavangerkar. Til venstre for dem ser vi at jomfruene er boltet til sine beslag rett over dekk.

Som tidligere nevnt har Fram rær, til skværseila, på fokkemasta. De holdes i posisjon rett i forkant av masta ved hjelp av en såkalt snaumast, dvs en tynnere mast som holdes fast i forkant av hovedmasta med beslag. På snaumasta sklir rakkene til rærne, og rakkene her er nesten laget som to små tønner men da uten lokk og bunn. Belag griper rundt rakkene  og holder rakkene sammen samtidig som de går over til å være formet til kraftige bøyler. Riktig flott å se til, men du verden så tunge de er. Bøylene griper tak i beslag på rærne og dermed kan ikke rærne bevege seg i skipets lengderetning eller tverrskips. Derimot kan de heises opp og ned, dreie om snaumasta og kaies som det heter. Dvs. at den ene enden kan føres ned og den andre enden opp. I dag har begge rærne disse rakkene og bøylene og det hadde de nok kun på Amundsen sin ferd. På de andre ferdene hadde kun breifokkråa, dvs den nederste råa, rakke. Den øverste og minste råa fikk sveve friere, men blei styrt med forbraser (tauverk fra nokkene (endene) av råa og ut til jagerbommens nokk). Siden Amundsen førte større skværseil  heiste han rærne høyere opp og lengre fra hverandre. Den øverste råa kom høyere opp enn snaumasta rekker og forbrasene fikk dårligere styringsvinkel. Derfor laget han en rakke også til den øvre råa og lot denne gripe om kaltoppen, den øverste delen av masta. Dermed hadde han kontroll på råa og det øverste skværseilet. Nå som Fram er rigget etter Sverdrups ferd burde rakken og bøylen på den øvre råa fjernes, men enn så lenge får den følge skuta.

Rærne slik de ser ut i dag med de kraftige bøylene og rakkene som sklir på snaumasta.

Når vi nå har klatret opp og ned mastene flere ganger er det mulig å se detaljer som man ikke ser nede fra dekk. Kommer man seg over salingene, området hvor vantene (wirene) går om mastene, ser man at de to korteste mastene er skjøtt sammen av to emner. Når slike pålemaster blir lange, som på jakter, skonnerter, jegter osv, var det helt vanlig å gjøre, men det er godt å kunne se hvordan det er gjort i virkeligheten og ikke kun på fotografi. På Fram er det gjort slik vi svært ofte ser på fotografier, nemlig at de to delene av masta er skråskjært og lagt sammen. For å holde lasken sammen er det flere smidde ringer som griper om de to emnene og holder lasken samlet. Det ser nesten litt for enkelt ut og man tenker at kan ikke den øverste delen skli nedover? Men det kan den altså ikke for da vil omkretsen av treverket bli større enn ringene tillater.

Her ser vi at masta er skjøtt med en skrålask. Flere ringer enn det vi ser her holder de to delene sammen.

Nå er det selvsagt mange ting man kan studere og bli fascinert av på Fram sin rigg, men jeg skal ikke beskrive hver minste detalj i denne artikkelen. En siste ting jeg vil nevne er noe vi kun kan se på fotografiene. På Nansen sin ferd ser vi at underliket av mesanseilet er surret til bommen hele veien. Det betyr at den helt nederste delen av seilet flates ut og ikke er med til å skape framdrift på et så tungt fartøy som Fram. På begge de seinere ferdene er underliket sluppet fri, i alle fall friere, og seilet er da kun festet til bommen i hver ende. Seilets nedre del får da lov til å lage en kurve utenfor bommen, får bus som vi sier, og også denne delen av seilet trekker skuta framover. Man skulle jo tro at det var behov for mest mulig trekkraft på et så tungt fartøy som Fram. Er dette gjort for å fordele seilets krefter ut på hele bommen, slik at den kan lages tynnere, eller er det andre grunner til at man gjorde dette?

Ellers er det bare å oppfordre folk til å ta turen til Frammuseet og studere detaljene selv, eller bare la seg begeistre av den flotte utstillingen og de spennende historiene. For tida skifter man ut den gamle utstillingen, vi har bendt på seil og områder av skuta som ikke har vært tilgjengelig for publikum på veldig mange år åpnes nå opp. Her er noe for både nerder og for dem som bare vil få en dag til å gå i Oslo.