Overskriften er et sitat fra «Sangen om «Lindenes», diktet av Norvald Grytli og gjengitt i boka Odda i Manns Minne.
MS «Lindenes» er skuta sangeren minnes, en arbeidsrutebåt som mange som levde i Sørfjorden i Hardanger på 1940-70-tallet har et forhold til. Skuta – eller krysseren på fagspråket – fraktet arbeiderne sjøveien til og fra jobb i industribygdene Odda og Tyssedal fra krigens dager og helt den nye bilveien ble foretrukket arbeidsrute på 1970-tallet. Husmødre stilte klokka etter når den stolte skipper Ingvald Opedal (bildet over, fra Kraftmuseets arkiver) passerte med «Lindenes», barna forbannet isbryterens nådeløse ferd gjennom skøytebanen deres, og arbeiderne gikk gjerne om bord en halvtime før avgang for å få inn en omgang bridge før båten avleverte dem på jobb. Det er mange historier der ute, og lett å forstå at fartøy som «Lindenes» har vært en del av manges hverdagsliv.
Som flunkende ny fartøyvernkonsulent ved Hardanger fartøyvernsenter er det mye å lære. Fartøyvernet er et ganske så ungt fag, og vi som jobber med det kommer ikke til stillingen med en utdanning i fartøyvern. De mest forberedte fartøyvernkonsulentene har lang fartstid som båtbygger når de går inn i stillingen. Jeg kom inn porten på Hardanger fartøyvernsenter i august 2021 med en arkeologiutdanning i bagasjen. Så var det bare å prøve å finne en vei inn i det ukjente (fartøyvernfaget) ved hjelp av det kjente (kulturfaget).
I arkeologifaget er det om å gjøre å gi tingene en stemme. Det samme er målet når man studerer et fartøy. For akkurat som arkeologen studerer nedslitte ruiner så vel som flotte, intakte gravkammer, studerer fartøyvernkonsulenten båter i diverse forfatninger.
En oppgradering for en arkeolog som er vant til at tingenes brukere er døde og begravet for 2000 år siden, er at fartøyenes brukere kan vise seg å fortsatt være lys levende. Eller så har de i det minste delt noen ord om livet om bord før de sa takk for seg. Og det kan til og med finnes fotografier! Når vi arkeologer møter veggen er det en veletablert spøk at vi klør oss i hodet og tillegger tingen en religiøs funksjon. Men når fartøyvernkonsulenten møter skottet, er det bedre råd å få.
Mitt første oppdrag som fartøyvernkonsulent var å skrive en teknisk-historisk dokumentasjonsrapport (THD) for båten jeg nevnte innledningsvis; MS «Lindenes», som ble vernet av Riksantikvaren i 2014. Et vernet eller fredet fartøy fortjener en skikkelig biografi, og det er vel den enkleste måten å beskrive en såkalt teknisk-historisk dokumentasjonsrapport. Prosessen kan føles litt som å legge puslespill. Min kollega Håvard Gjerde har skildret prosessen – eller Cold Caset – som leder til en THD meget godt i en egen artikkel på denne bloggen.
Det jeg har lyst til å fortelle om er hvordan historier fra livet om bord kan være det som skal til når man møter skottet. For det er ikke sånn at fartøyet alltid kan fortelle hele sin historie på egenhånd. Det har gjerne vært noen innom i løpet av årenes løp og revet ut det ene skottet og satt inn det andre, uten at noen har forklart seg. I «Lindenes» sitt tilfelle, fant vi raskt ut at båten hadde gjennomgått en større ombygging ved skipsbyggeriet Skaaluren i Rosendal i 1950. Men kildene var få. Jeg hadde fått tak i et par generalarrangementstegninger som Sjøfartsdirektoratet hadde godkjent før «Lindenes» ble bygget. Ved å sammenligne disse med fotografier fra 1940-tallet visste jeg sånn ca. hvordan «Lindenes» så ut på jomfruturen inn Sørfjorden vinteren 1944. Takket være at det dukket opp en plantegning med oversikt over sikkerhetsutstyr fra en gang mellom 1980 og 2013, fikk jeg også god oversikt over hvordan «Lindenes» har sett ut etter at hun pensjonerte seg som arbeidsrutebåt. Men jo mer jeg sammenlignet bilder fra avisartikler som handlet om «Lindenes» siste sesong i arbeidsrutetrafikk i 1976 med sistnevnte plantegning, jo mer forstod jeg at her hadde det også skjedd noe innendørs på hoveddekket i etter ombyggingen i Rosendal og før skuta kom til Oslo.
Denne plantegningen er tidligst fra 1980 og viser hvordan hoveddekket så ut i perioden «Lindenes» hørte til i Oslo havn som charterbåt. Det er lett å se at fartøyet fikk nytt og større overbygg under ombyggingen i 1950. Hvis man sammenligner de to bildene fra 1950-67 og 2015 oppdager man etter hvert både at skorsteinen har blitt høyere og nedgangskappa akter på båtdekket har blitt fjernet siden 1976. Hva som endret seg på innsiden er imidlertid et større spørsmål.
La meg sette deg inn i min forvirring underveis. Det begynte med de to bildene nedenfor. De er begge tatt i andre halvdel av 1976, altså maks et halvt år før «Lindenes» seilte ut av arbeidsrutetrafikken for godt.
Å finne bilder fra innredningen i 1976 var som å finne gull – rett og slett fordi det var det siste året i den såkalte verneperioden for fartøyet. Det er sjelden vare! Hvis «Lindenes» skal restaureres, skal det helst se ut som det gjorde i verneperioden. Og her har vi bildebevis.
Det eneste jeg klarte å tenke på når jeg så disse bildene av et stort bord fra to vinkler var: hvor i all verden om bord var dette?! For selv om vinduene og panelet i bakgrunnen er mistenkelig lik salongen vi fortsatt finner midt på hoveddekket på «Lindenes», er det umulig å få tredd inn et stort bord i samme rom. Og dessuten har vi bilder fra salongen i samme avisartikkel som beviser at den da så nesten akkurat ut som i dag. De kan med andre ord umulig ha sittet nettopp der med kortstokken sin.
Både dørene og leideren bak Korssund skapte også forvirring. Leideren kunne minne om leideren som forbinder salongen midtskips med brua på båtdekket, men den var rett over trappa ned til salongen under dekk. Og trappa opp på aktre del av båtdekket i dag er jo helt ute på babord side. Jeg prøvde forgjeves å skisse opp en plantegning med utgangspunkt i 1976 der bildene hørte til i salongen rett foran maskinrommet. Her var det jo både leider og like benker. Men målene stemte ikke. Det var ikke plass. Dessuten var den doble døra mellom salongen og fordekket ikke delt opp på samme måte.
Før jeg vendte tilbake til Odda i Manns Minne, en bok full av erindringer og skildringer som har noen seksjoner med historier fra «Lindenes». Da kom jeg over et avsnitt jeg så vidt hadde lagt merke til før. Edgar Hansen, som var maskinist om bord på 1960-tallet fortalte; «”Lindenes” var en flott sosial plass for mange av arbeiderne på Zinken. Det var mange som kom dinglende minst en time før “skuta” skulle gå, for å sikre seg plass ved det store bordet bak maskinrommet. Her ble det på hver eneste tur spilt Bridge.»
Ut i fra bildene ble det ganske åpenbart at dette måtte være det omtalte «Bridge-bordet». Men det er da ikke spor etter eller plass til noe stort bord bak maskinrommet på hoveddekket. Der er det i dag en stor bysse. Jeg, som den arkeologen jeg er utdannet til, måtte grave dypere.
Så kommer aha-opplevelsene på rekke og rad, og jeg klapper triumferende på egen skulder hver gang jeg oppdager noe nytt som gjør meg sikker på at her er det en ombygging som (nesten) har gått under radaren. For «bridge-bordet» må ha stått der byssa er i dag – rett bak maskinrommet. Og går du tilbake til bildet av Lindenes fra ca 1950-76, så ser du at det står en nedgangskappe oppe på båtdekket. Den er ikke der i dag. Vi kan med andre ord plassere den uforkarlige leideren bak Korssund.
Dørene på styrbord side av leideren fant jeg igjen på et eksteriørbilde tatt aktenfra i Odda i 1959. Og der var det jammen også et skott vi ikke finner i dag. I skipsregisterkortet oppdaget jeg (og burde sikkert ha skjønt det før) at det hadde blitt mer dekksplass og mindre innelukkede rom rett før 1980. Det var altså her det hadde skjedd.
Etter hvert dukket det opp puslespillbrikke etter puslespillbrikke, og jeg har ikke tenkt til å ta legge hele puslespillet her. Du er velkommen til å lese hele rapporten. Poenget er at det var en bisetning i en historie som skulle til for å få lagt alle brikkene og sett sporene om bord i den store sammenhengen.
Men vi skal ta en liten bisetning til. For på tampen av leveringsfristen for «Lindenes» sin THD i desember 2021, var jeg en tur i Odda for å snakke med nettopp Edgar Hansen. Sammen med Ivar Opedal, sønnesønn av «Lindenes» sin første kaptein Ingvald Opedal, så vi på gamle tegninger og bilder mens Edgar og Ivar fortalte fra sine opplevelser om bord. Edgar kunne bekrefte plasseringen av «bridge-bordet», og hjalp også til med å åpne (eller slå ned) en dør til.
Mens jeg prøvde å få en forståelse av hva skipper Thoralf Jarland satt på i bildet over, fortalte Edgar om to karer som hadde til vane å sitte i hver sin ende av salongen og rope til hverandre. Den ene satt på benken på skutesiden styrbord ved bridge-bordet, den andre på en av benkeradene foran maskinrommet. Men det er jo et skott med en dør mellom disse to delene av dekket, tenkte jeg. Den er ny, hjalp Edgar meg å forstå. Ny brikke på plass i puslespillet.
Les mer om arbeidet vårt med fartøyvern her
Hardanger Fartøyvernsenter 
Ikke mange som har en så spennende jobb.
LikeLike