Nå som galeas Søblomsten har tilfalt Båtbyggermuseet på Vestnes får jeg stadige oppringninger av en kollega som er tilsluttet museet. Hvor høy skal masta være, diametere her og der, kan vi bruke et tre som er så høyt og skjøte det, osv. De nye eierne er superinteresserte og vil gjerne gjøre alt korrekt fra første stund. Derfor har de samlet, og samler fortsatt inn, tilgjengelig dokumentasjon. Men detaljer om riggen har de foreløpig ikke kommet over.
I forbindelse med dokumentasjon av jakt Berntine, som nå er rigget som galeas og ligger i Tønsberg, var jeg en tur på Norsk Maritime Museum på Bygdøy. Der fikk jeg bla i gamle protokoller fra Skipskontrollen, og det er noe jeg har hatt stor glede av mange ganger. Dengang avfotograferte jeg et par årganger av protokollenes innhold, og her finner vi blant annet dimensjoner og materialbruk på jaktene Berntine og Dyrafjeld og galeas Norden, samt mange fartøy som ikke flyter lengre. Denne gangen har jeg gått gjennom de to årgangene og sett om det finnes et mønster på hva slags materialer de har brukt til master i 1882 og 1891/92.
Uten å ha gått særlig vitenskapelig til verks, men bare skrevet ned hvor fartøyet er bygd, hvor langt det er, hvor høye mastene er og hva det står om mastene har jeg kommet til følgende:
I Vestfold, dvs hos fartøybygger Søren Olsen i Sandefjord og fartøybygger Nils Andreassen på Tjøme har man brukt gran, i alle fall disse årene. Dessuten legger jeg merke til at deres master er noen tommer tynnere i godset enn man bruker i master av samme høyde på vest- og nordvestlandet.
I Kristiansund og området innenfor har man fortrinnsvis brukt furu. Både jakt Embla og jakt Dyrafjeld, som forøvrig er bygd etter samme modell, var utstyrt med furumaster. Jaktegaleas Norden ble i 1889 ombygd av E.K. Aspen i Kristiansund, og stormasta på 69 fot (21 meter) ble laget i furu. Med unntak av toppen. Masta blei nemlig skjøtet over godset, og holdt sammen av 5 smidde ringer, og den øverste delen var av gran.
Utover ovenfor nevnte ser det ut til at master opp til 60 fot (ca 18 meter) ble laget av hjemlige treslag, mens de som var lengre ofte ble laget av pitch pine. Altså et nordamerikansk treslag som både er tungt, fettholdig og veldig råtebestandig. Firkantskårne emner av pitch pine var vanlig handelsvare fram til den Andre Verdenskrig, kan vi lese i eldre aviser. Materialene var normalt brukt i større skip, både som dekk, kjøl, garnering og master. For et par år siden var jeg på befaring om bord i den 4 mastede barken Pommern på Åland. Da skulle man skifte dekk, og under bakken lå fortsatt rester av det originale dekket. Det viste seg å være av pitch pine. Ellers er min nærkontakt med materialet fraværende. På Hella i Rystraumen utenfor Tromsø står en jaktemast som et monument. Der har den stått i mange tiår, uten å råtne og gå over ende. Min kollega Kasper var nylig på utflukt dit, og kunne fortelle at masta i alle fall ikke var vanlig furu. Sannsynligvis er den av pitch pine.
Svært mange av pitch pine mastene, enten de er 60 fot eller 68 fot lange er ifølge protokollene 17 tommer tykke i mastefisken og 15 tommer i sviktet, dvs. litt nedenfor godset. Kan det bety at disse firkantede emnene var vanlige fra trelasthandlerne med en diameter på 17 tommer? Dermed var det lite bearbeiding som skulle til. Jeg vet ikke, men tanken slo meg da det var så mange med samme diameter.
Nå er selvsagt to årganger av fartøy bygd under Skipskontrollens oppsyn et lite grunnlag å basere seg på, men vi kan i alle fall slå fast at det er ingen grunn til å tro at man kun har holdt seg til hjemlige treslag når man har hugd til en mast!
Hardanger Fartøyvernsenter 