Jaktefart med galeas Svanhild

Svanhild som galeas. Foto: Norsk Maritimt Museum

Skrevet av båtbyggerlærling Emilie Hansen Weydahl

På fartøyvernsenteret er vi i gang med en omfattende digitalisering. Målebrev, skjøter og lysbilder av gamle båter har blitt lett frem fra bokser og arkivskap og skannet inn til det digitale dokumentasjonssenteret. Her om dagen fikk jeg en boks med gamle kassetter om jaktegaleasen Svanhild, og ble bedt om å høre igjennom og skrive ned det som er interessant. 

Åtte av kassettene inneholder intervjuer med Nils Fløistad. Fløistad var med som mannskap på Svanhild til Lofoten og Finnmark rundt 1926-1927 og kom senere tilbake som skipper på jakta. Intervjuene er gjort av Oddbjørn Hovland som overtok Svanhild i 1983 og dro på jordomseiling fra 85 til 88. Intervjuene ble gjort før og under en omfattende restaurasjon av Svanhild her på senteret på 90-tallet. I forbindelse med restaurasjonen, gjorde Hovland en grundig kartlegging for å finne ut av hvordan Svanhild så ut, og hvilke riggløsninger som ble brukt i perioden 1926-1936 da hun var rigget som galeas. Nils Fløistad ble Hovlands viktigste informant. 

Både Hovland og Fløistad var drevne seilere, og det kan være vanskelig for en lærling å henge med i svingene når de setter i gang med å diskutere riggdetaljer. Her er det mange faguttrykk å forholde seg til, og ofte har de gamle minst tre forskjellige navn for samme greie. Det gjør ikke en lærling mindre forvirra. Pyntenettstokk, martingal og dolfin, fallstol og skostall, fallrekke og naglebenk, doshau og jomfru, for å nevne noen. Bare disse uttrykkene kunne ha trengt en artikkel for seg selv, men nå skal jeg prøve å ikke rote meg for mye bort i disse begrepene. Jeg vil heller prøve å gjenfortelle hvordan Fløistad opplevde fraktefart til Lofoten som mannskap på en jaktegaleas på 20-tallet. Det er en historie som de fleste kan henge med på.

På beddingen – båtbygging i fjæra

Svanhild var bygd i 1889 på Norvik, i Stangvik i Surnadal og var tegna av Jon Børve. De fleste som bygde fartøy, gjorde det på en bedding. Det var enkle greier. Smed hadde de, som smidde det meste som trengtes. Fartøyer ble bygd overalt, selv om det ikke var tilrettelagt noe særlig der. Man valgte ofte et sted med hensyn til hva som var tilgjengelig av materialer i nærheten. Det var store skogeiere i nærheten av der Svanhild ble bygd og det var sagbruk der. Det hadde mye å si. Mastetre og slikt ble hugd i Todal. Når du kommer innover fra Kristiansund, ca 16 nm innover, deler fjorden seg som fingrene på en hånd. Her er Børfjorden, Hamnesfjorden, Surnadalsfjorden, Todalsfjorden og Ålvundfjorden. Det var i disse fjordene det ble bygd fartøy. 

Det var sirkelsag til å sage tømmeret med, men båndsag hadde de ikke. Innveden, eller spantene, ble hugd til. De viktigste redskapene var bile og skarvøks. Båtbyggerne utnytta emnene godt, så var det ikke mye å hugge vekk. Det var mye bruk av rotkroker. Bøndene solgte kroker, så de lå klare. Materialet lå nok ikke lenger til tørk enn et år, men mange tok det også i bruk rett fra saga. Det mange var redd for da, var at det skulle gå kolfyr i fartøyet. Kolfyr er en form for tørråte som kan oppstå hvis det brukes for rått materiale. For å unngå dette, er det viktig med god lufting. På Svanhild er det en lufteåpning i garneringen.

Skipsfart til Lofoten

Nils Fløistad ble født på Tingvold i 1911. Onkelen hans, Oluf Fløystad var en av eierne til Svanhild. Han rigga Svanhild om til galeas med breifokk og skværseil i 1925. Hun var tung å seile som jakt, men etter å ha blitt omrigga, seila hun som bare det. Nils Fløistad var ofte på Svanhild og lekte da han var unge. Etter at han ble konfirmert var han med på turer til Lofoten og Finnmark for å frakte fisk. Dette var rundt 1926-1927. Da var Oluf Fløystad skipper. Det var som regel 7-8 personer i mannskapet, men det gikk fint å seile Svanhild med fire mann. 

En Lofottur tok 8-10 uker. Det var én tur til Lofoten og én til Finnmark hver vår. Svanhild kom som regel frem til Lofoten 1-2 uker etter påskehelga, og så reiste hun videre til Finnmark. De kjøpte fersk fisk. Dette skulle bli til klippfisk. Fisken ble flekka og salta på båten, og så ble den tatt med til Kristiansund og tørka som klippfisk på berga. På Svanhild kunne de kjøpe inn 180 000 kg fersk fisk. De ga rundt 87 øre for kiloen. Det var litt konkurranse mellom båtene om å få fisken. Båtene hadde faste berg som de leverte fisken til. Svanhild leverte på Årsund, øst for Kristiansund.

Fra notatboka “ Fiskekjøp for Galeas Svanhild 1925”

Trim av lasten

Når det ble lastet fisk og andre varer, måtte mannskapet passe på at Svanhild fikk rett trim. Lasten måtte fordeles slik at hun verken ble for tung fremme, akter eller sideveis. Dette ville påvirke seileegenskaper og manøvreringsevne negativt. For å grovtrimme ble det helt vann på dekk. Da kunne man se hvor vannet samlet seg. Hvis vannet ikke rant ned i spygattene, måtte båten trimmes om. Det var tre spygatter. Når båten var rett trimma, skulle det kun ligge litt vann mellom det akterste og det midterste spygattet. 

En annen måte å sjekke trimmen på var ved å bruke en loddeline. På bordet i kahytta var det et punkt som var markert med en kobberspiker. Man kunne henge en loddeline oppunder dekk over dette punktet. Det ble brukt et lite handelslodd. Da kunne man sjekke trimmen både langskips og sidelengs. Hvis Svanhild var trimma for mye fremover, ville hun ikke vende, eller gå over stag, så lett. Ofte måtte mannskapet flytte på saltet i lasterommet for å få rett trim. Det var ikke så mye som skulle til. Om vinteren, når været kunne være ustabilt, var de spesielt nøye med trimmen og surra saltet fast med kjetting. På veien til Lofoten hadde de lite last, bare 400-500 hektoliter salt. Da gikk seilingen bra. Det var litt tyngre på vei tilbake, når Svanhild var fullasta med fisk.

Seiling 

Under reisen til og fra Lofoten, var det ankring nesten hver kveld, så det var ikke så lange og tunge seilaser. Svanhild seila selv om hun måtte krysse, de lå ikke og venta på medvind. Det eneste som gjorde at de måtte vente, var hvis det var alt for mye vind. Svanhild kryssa fint som galeas. Som regel gav mannskapet henne litt bakk i stagfokka for å komme over, men de kunne også komme over uten hvis vinden var god. Det var kun skverseilet man kunne baute med, ikke breifokka. Skværseilet var godt å gå over stag med. Det ble bare litt bakk i det også gikk det rundt.

Svanhild under seil, Foto Anders Wallevik tilhører Hardanger og Voss Museum

Når det var mye tung sjø var det vanskeligere å krysse, men Svanhild kunne gå over stag i de fleste forhold. Selv med to rev i storseilet, nedlagt mesan og jager, kunne hun krysse i mye sjø. I storseilet var det to ordinære rev, og et som var mye høyere opp. Det siste kaltes svikten. Når dette øverste revet var tatt, kalte man det et “svikta seil”. Det fungerte som et stormseil. Svanhild hadde en liten mesan, så den kunne legges ned. På mange av de andre store galeasene var dette mer problematisk fordi mastene stod nærmere hverandre. Der stod begge mastene forran byssa, mens på Svanhild stod mesanen bak. Hun var god og håndterlig som galeas.

Livet om bord

Fremme i mannskapslugaren sov seks mann. Det var trangt om plassen. To mann sov i køyer fremom bordet i lugaren. Det var ofte de yngste som fikk disse køyene, for fotenden var veldig smal. De fire køyene bak var mere romslige.

Kosten om bord gikk mye i “skipskavring”, som Fløistad kaller det. Alle i mannskapet fikk utlevert en tomtønne hver. De fyltes opp med varer fra bakerne i Kristiansund. Tørrmaten måtte de stå for selv. De kjøpte inn brød, skipskavring, og tørka fisk og kjøtt.

Det ble brukt oljeklær. Det fantes to typer, vanlige dukklær, av bomullsduk med linolje, også var det amerikanske oljeklær. De amerikanske var mykere og finere. De hadde ikke knapper, men en line som man kunne knyte de sammen med. Skotøyet var treklogger og lærsjøstøvler. Sjøstøvlene ble smurt med lappsalve.

Vedlikehold

Det var alltid noe å gjøre på Svanhild. Vedlikeholdsarbeid ble gjort i hver ledige stund. I Kristiansund lå det fullt med jakter og man ville gjerne ha det så fint som mulig på båten. Det var ikke så mye å se på på den tiden, så folk gikk ofte og så på båtene. Skroget ble behandla med rå linolje etter skraping, og så noen strøk kokt linolje. Dekket var impregnert med tjære og terpentin. På ruffraket var det linolje og karmene rundt speila i sidene var malt hvite. Skansekledningen var også hvitmalt. Svanhild hadde ikke det vi kaller “jaktepuss” med malte barkholt på den tiden, men Fløistad kan godt tenke seg at hun hadde det til å begynne med. Navnebrettet var blått med gullbokstaver. Det var litt plunder med sot, så det ble en del vasking. Det var tre kullfyrte ovner, en forut på lugaren, og to bak i kahytten og byssa.

Seil

Storseilet var sydd av Marsteen i Kristiansund, mens forseila var sydd av Iversen i Bergen. De var av hampeduk som ble barka. Hampen holdt seg mykere enn bomullen når den ble våt og den tålte slag bedre. Når det begynner å blåse, har man bruk for flate seil. Ved mye vind, kommer sjøsprøyten opp og fukter seilet. Dette fører til at hampeduken trekker seg sammen, og da får man flatere seil. Mannskapet kunne også bruke denne effekten selv i finvær. Hvis underliket var for stramt, og det ble for mye bus i seilet, kunne skipperen hive vann på duken for å få den til å trekke seg sammen. Bomullseila var som regel sydd med maskin, mens hampeseila ble sydd for hånd. Seila til Svanhild var håndsydde med rette felter nedover. 

Stående og løpende rigg – vedlikehold

Det var mye arbeid med tauverket. Endene ble slitte og da ble det spleisa på en ny ende med langspleis. Det var viktig å spare på det man kunne. Nils Fløistad mener at det kun ble brukt hamp, ikke manilla. Løpende rigg ble smurt med en blanding av mest talg, litt tjære og litt rå linolje. Dette ble kalt “lappsalve”. Taua ble smurt i finvær. Da klatra man opp i riggen og smurte med lappsalve ovenfra og nedover. 

Riggarbeid på Svanhild, foto Oddbjørn Hovland

På stående rigg ble det brukt en blanding med mer tjære i. Staga var av stål, kledd med duk. Vaieren ble først smurt med rå linolje. Blandingen som ble brukt utenpå de kledde staga bestod av mest tjære og litt talg. Tjæren ble varmet opp for å få blandet inn talgen, men etter det ble den ikke varmet opp igjen når den skulle smøres på. Det ble brukt mye talg på den tiden. På Svanhild ble masteband og skoen på gaffelen, som var kledd med lær, talga. Når man satte riggen brukte man også mye talg på taljerepa for å få strammet til vanta skikkelig. Taljerepa var av hampetau. Hekla hamp var den fineste kvaliteten. Det brukte man blant annet på indre fall (klofallet), piggfall og til liktau. Fløistad forteller at de hadde kilovis med grafitt ombord. Dette ble påført treverket på veivisere, eller der tau lå inntil andre plasser.

Svanhild i senere år

Etter å ha vært med på Svanhild noen år, ble Nils mannskap på forskjellige skyssbåter og frakteskip. Han kom tilbake på Svanhild som skipper i 46-47. Da var hun nedrigga og hadde motor. Hun gikk i fart for Finnmark-kontoret under oppbyggingen av Finnmark. Her var det frakt av alt mulig rart, fra hele lass med ski til hestesko. Svanhild gikk i fraktefart frem til 1976.

Svanhild nedrigga med motor, foto hentet fra Oddbjørn Hovland sitt arkiv.

I 1983 tok ni personer fra Florø over Svanhild, med Oddbjørn Hovland og Berit Kjeldsberg i spissen. De fikk igjen rigget henne til galeas og i 1985 dro de ut på en tre år lang jordomseiling. Hovland merket seg at Svanhild ikke var rigget optimalt under denne seilasen. De sleit med å krysse like bra som det Fløistad senere beskrev at hun kunne. Etter samtalene merket Hovland seg blant annet at stormasten var plassert for langt frem, toppseilet var for stort og jagerbommen for kort.

I 1991 begynte en større restaurering av Svanhild ved Hardanger Fartøyvernsenter. Blant annet ble spantetopper, stevn, hud, dekksbjelker og dekk skiftet ut. Restaureringen ble gjort etter antikvariske prinsipper. Ved hjelp av den store kartleggingen som Hovland stod for før og under restaureringen, ble Svanhild brakt tilbake til slik hun var i perioden 1926-1936 med mange av de samme detaljene på plass. Hun ble senere rigget opp i Florø. Ved hjelp av informasjonen fra Fløistad, har Svanhild nå fått en rigg som er mer lik slik den var i 1926-1936 og som gjør henne enklere å håndtere under seil.

Svanhild i dag, foto fra Facebook.

En slik dokumentasjon som Hovland samlet inn vil ikke kun komme det spesifikke fartøyet til nytte, men kan også brukes under restaurering av andre lignende fartøy. Nå har vi vår egen hardangerjakt, Mathilde, oppe på slippen, og dokumentasjonen fra Svanhild og andre jakter er til stor hjelp når vi skal prøve å finne ut av hvordan ting kan ha vært.